MAGI

Eliphas Levi er et navn som er blitt udødeliggjort i forbindelse med grunnleggelsen av moderne magi (uttrykket levitasjon stammer fra ham). Det er knapt en eneste én av de flere hundre magiske bevegelser i dag som ikke vil betrakte Eliphas Levi som en av sine viktigste forløpere. Han samlet trådene fra magiske tendenser og retninger i oldtiden og middelalderen, og flettet dem sammen til et helhetlig livssyn. Han mente at et magisk livssyn kunne bidra til å demme opp for den ensidige materialismen. Hans magiske system var særlig inspirert av kabbalismen. Blant andre tydelige påvirkninger er Weishaupts Illuminati-orden.

Mediumisme (å bli besatt av en ånd) blir oppfattet som en legal måte å nå fram til okkulte sannheter på, og er for mange et mål for åndelig utvikling

Mange mener at det finnes både hvit og svart magi, en god og en ond versjon. Margit Sandemo har solgt utrolig mange bøker på sin «hvite magi», og hevder selv at hun har ble styrt av Lucifer i «Sagaen om Isfolket». Hun sier at hun bare befatter seg med de «gode» åndene, d.v.s. "hvit" magi. Satanypperstepresten Anton Zandor LaVey hevdet derimot at all magi er sort magi, og at det stammer fra samme kilden.

Mange av rockemusikerne har viet Crowleys liv stor interesse. Jimmy Page i Led Zeppelin er en ivrig tilhenger av Crowleys lære, og bodde en tid i den tidligere okkultistens hus, «Boleskine House». Denne eiendommen gjorde Page om til en helligdom for Crowley og okkult tilbedelse, og har fått den erklærte satanisten Charles Pace til å dekorere hjemmet med magiske motiv. Jimmy Page forsøkte ofte gjennom seanser og åndemaning å få kontakt med Crowley's ånd, som sies å besøke huset.

The Beatles, som var blant de første artistene som benyttet seg av baklengs maskering, har Crowley som en av sine «helter» på omslaget til Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band (nr.2 øverst fra venstre). Platen kom ut på 20-års-dagen for Crowleys død, og en av melodiene kan være myntet spesielt på Crowley, nemlig sangen «It's 20 Years ago Today that Sergeant Pepper taught the Band to Play.»

Ozzy Osbourne ga sin kommentar til Crowley i LP'en «Blizzard of Ozz». Han har også skrevet sangen «Mr. Crowley».

Daryl Hall i Hall & Oates er en disippel av Crowley, og er sterkt involvert i magi. Han sier om Crowley at:

«Magi er et vanskelig område å gå inn i, fordi ondskapen er virkelig. Jeg er en Crowleyitt som Jimmy Page, men det er en hard vei. Aleister Crowley var en ganske dekadent person. Han svevde virkelig ut. Han var den opprinnelige rockestjernen.»

*

THE ELIPHAS LEVI BAPHOMET

*
www.mitt.no 

Haikeren i bilen til Hans Torgersen forsvant i fart

”Jeg hadde riktignok hørt om slike tilfeller, der en tilsynelatende tilfeldig haiker brakte sjåføren et budskap om Jesus…og deretter ufattelig nok bare hadde forsvunnet. Det hadde imidlertid aldri lykkes meg å få møte et slikt menneske som personlig kunne berette om noe slikt…helt inntil jeg fikk et tips fra min bror og venn Birger Forsmo; et tips som skulle føre til et aktuelt og meget sterkt tilfelle.



Det som hendte Hans Torgersen!

Etter avtale, dro vi av sted mot Bryne i nærheten av Stavanger – der Torgersen bodde. Og snart satt vi i stuen hjemme hos ham, i en meget fortrolig og interessant samtale. Mine inntrykk ble sterke og positive. For hans bakgrunn, hans sunne kristentro og hans ekte og naturlige vesen, ga meg solid grunnlag for respekt og tillit.

Men før vi lar ham selv fortelle, vil jeg bare får nevne dette: Helt fra unge dager hadde Torgersen følt kall til å forkynne evangeliet. Men han sto kallet imot. Under tiden ble han prøvet med sykdom. Hver gang rørte Jesus ved ham og helbredet ham. Til sist lovet han – tross all sin egen skrøpelighet, å lyde kallet.

Da han endelige begynte sin gjerning, fikk Torgersen en rik tid i forskjellige forsamlinger på Vestlandet. Men da – mens Gud velsignet liv og virke, nettopp da ble han rammet av et satanisk angrep! På grunn av sjalusi, ble onde rykter satt i systematisk omløp. Og mørkets makter så ut til å triumfere. Imidlertid fikk Torgersen klynge seg til Herren i sin uskyld, og finne hvile i det dyre løftesordet vi finner i Jesaja 54, 17…et ord til sterk trøst i hans store prøvelse! (”Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra Meg, sier Herren.”Jes.54,17)

–Vi lar ham her selv fortelle:

”I denne svært vanskelige tiden, hadde jeg møter på Mysse i Sokndal. Vanligvis kunne jeg ikke overnatte noe sted, da jeg til daglig måtte passe min vaktmesterjobb i Maskinhuset på Hinna. Men denne helgen hadde det lagt seg til rette slik at jeg kunne overnatte.

Møtelokalet var stappfullt, og det ble ettermøte med forbønn. Vi lå på våre knær og ba, og Guds nærvær var så merkbart.



Da opplevde jeg at Herren talte konkret til meg og sa: ”Du skal kjøre hjem i kveld.” Jeg protesterte med en gang, da jeg jo hadde avtalt å bli igjen denne gangen. Men da denne ”beskjeden” kom igjen flere ganger, ga jeg meg til sist og bestemte meg for å dra…

Jeg forlot Mysse ca. 20.30. Mens jeg var på vei mot Egersund, kom jeg til et sted i nærheten av Hauge i Dalane. Der sto det en mann og haiket. Han sto ved et veiskilt med navnet Regeland.

Nå hadde jeg sluttet å ta opp haikere. Men denne så så fin og ordentlig ut, med hvit skjorte. Så jeg stoppet og åpnet døren fremme. Han spurte: ”Får jeg sitte på et lite stykke?” Jeg svarte: ”Vær så god, sitt inn her.” Men i stedet lukker han opp bak og sier: ”Jeg setter meg bak.”

Bare så vidt kommet inn, spør han: ”Hvordan er du fornøyd med din lagnad?” Overrasket svarer jeg da: ”Jeg synes det kan være hardt mange ganger…” Da sier han: ”Du har sitert salme 91, 11 på alle møtene. Det må du fortsette med. Men du må ikke glemme å si at Jesus kommer snart!” Dette gjentok han tre ganger.

Jeg sier da til ham: ”Hvem er du…som kjenner meg så godt?” Han svarer med et lite smil: ”Jeg er bare en vanlig utsending jeg óg.” Da tenkte jeg i farten at han måtte være en emissær eller misjonær som hadde vært på møtene mine. Noe annet kunne jeg ikke skjønne…

Etter dette begynte han å tale om møtene mine, om enkelte personer, og om hva folk var bundet av. Vi samtalte i ca 15-20 minutter. Så sier jeg til ham: ”Nå må du ikke glemme deg bort! Du nevnte jo at du bare ville kjøre med meg et lite stykke?”

Da fikk jeg ikke noe svar. Jeg ser raskt opp i speilet.

Da var det ingen der lenger. Personen var vekk!

Jeg stokk veldig og tråkket bremsene inn av full kraft (bremsesporet ble sittende i asfalten der flere måneder!) Jeg parkerte bilen helt i veikanten…og der brast jeg i hulkegråt. Slik ble jeg sittende sikkert over en time. Inntrykket var overveldende og kan ikke beskrives. Under takk og pris til Herren Gud, var det som om bilen ble fylt av himmelen!


I denne tilstand må jeg så ha startet på hjemveien. Men jeg vet ikke noe om det! Jeg lovet min Frelser Jesus, og jeg sang i løste tunger – fullstendig løftet over alt jordisk! Slik må jeg ha kjørt hjemover – inntil jeg plutselig er hjemme og står foran garasjeporten!”



Kilde: Egil J. Eberson, Bladet ”Tro og Fakta”, Fredrikstad

Siste natt hørte jeg et kor av engler synge!

Dette skjedde 7. oktober 2001, den dagen krigen begynte i Afghanistan. Det var rett etter midnatt, og jeg var på kjøkkenet for å forberede lunsjen til neste dag, da jeg plutselig hørte disse vakre stemmene synge. Først skremte det meg, og jeg tenkte at kanskje var TV eller radioen på, men jeg undersøkte det, og fant at de var avslått.


Så jeg bestemte meg for å sitte ned og ba over det, og så hørte jeg på mens ordene kom klarere og klarere. Jeg tenkte for meg selv at det må være englene som synger og Guds hellige som forener seg med dem. De sang»O Store Gud.» Så hørte jeg dem synge en strofe som jeg aldri har hørt tidligere eller kunne gjenkjenne som en salme. De sang: «Å hellige Jesus på opprykkelses grunn, du har kommet for å ta oss hjem. Pris Herren, Pris Hans hellige navn. Pris Gud! Amen!» De sang det igjen og igjen, og jeg var med, jeg følte en slik veldig salvelse komme over meg, slik en fred, slik uforstyrrelighet, slik åpenhet med Herren.


Jeg talte og sa: «Herre Jesus, du kommer snart, til og med ved døren roper dine hellige om ditt komme.» Jeg lyttet på og gikk til sengs og sov fredfylt gjennom natten, og bare visste at Gud fremdeles har alt under kontroll, og at Hans Sønn, Frelseren, kommer snart. Priset være Herren! Vær klar, for når du minst venter det, vil Han komme! Kom snart Herre Jesus, kom snart!

Valerie Skrzyiak

Bibelen brant ikke opp

På forsiden av ”Tro og Fakta” – bladet nr. 3, 1999, var det et foto av underbrannmester Ole Gunnar Kristiansen med en bibel i hendene. Etter brannen i Manalåsen 1c i Brevik, fant han boka i askehaugen – urørt av ilden…mens hele leiligheten med alt inventar var totalt utbrent… Begivenheten ble en sensasjon. Journalister møtte opp, både fra Oslos største aviser og fra dagspressen i Østfold og Vestfold.

-Men denne bibelen…hva var det med den? Kunne noe ved den forklare fenomenet? Disse spørsmål brant i hjertet da vi besøkte Linda Eriksen i Brevik…



Vi møtte henne en formiddag i februar 2000, i hennes nye rekkehusleilighet i Manalåsen 1c. Selve huset var eldre, men innvendig var alt fullstendig nytt. Mens vi står og beundrer interiøret, forteller en vennlig Linda hvordan brannen for vel ett år siden forvandlet alt hun eide til aske og ruin.

Brannen startet på natten, men hun og barna våknet i tide og reddet seg ut. Da brannvesenet kom, sto flammene 3-4 meter ut av vinduene. Og ifølge Ole G. Kristiansen, nådde varmen innvendig opp i over 1000 grader. Absolutt ALT i huset ble fortært. ”Det eneste som flammene ikke tok, var bibelen min”, sier Linda…idet hun rekker frem boken.

Rent høytidsstemt tar jeg imot det unike eksemplaret som jeg både hadde hørt om og skrevet om før. Og jeg tenker: -Er virkelig dette boken som flammene ikke rørte?! Jeg åpner den ærbødig og betrakter den nøye. Snart oppdager jeg et par saker, som helt fjerner tvilen. Det første er sidesnittet, som er preget av brannens svarte støv. Og det andre er brannlukten…som fremdeles tydelig kan kjennes! Hvert eneste blad i bibelen, skinninnbindingen, bokstavenes gullpreg, alle de pålimte forgylte stjernene…ja, alt sammen var 100% intakt – mens altså alt annet var tatt av flammene – også alle de andre bøkene i huset…selvsagt!

Etter å ha konstatert disse kjensgjerninger, var tiden inne for mitt neste viktige spørsmål:



-Linda Eriksen, hvilke tanker har du selv gjort deg med henhold til dette bibelfenomen? Det ufattelige er jo et faktum! –Kan du tenke deg at denne hendelse kan ha en sammenheng av noe slag..?



Lindas eget vitnesbyrd

-Vel, jeg kan i hvert fall først bekrefte at denne bibelboken tilhørte min far. Han døde for 3 år siden. Og Bibelen var noe han verdsatte over alt annet. Stjernene utenpå hadde jeg dekorert for ham som barn…og da han gikk bort, skulle jeg arve bibelen.



Far var en helhjertet troende mann, som elsket Guds Ord – og praktiserte det. Da han og min mor bodde i Amerika, fikk de et sterkt kall fra Gud – om å reise tilbake til mors hjemsted ved Bø i Telemark, for å virke blant sin slekt der. Det førte til at alle i familien ble troende kristne! Jeg vet også at han var med å salve og be for syke…

Ettersom jeg alltid har vært alene med mine to små barn, viste min far særlig hjerte for meg og barna. Han kunne trøste på en så fin måte: -Vær trygg, Linda, sa han. –Ingen kan gjøre deg noe når du holder deg til den Herre Jesus!

Og at jeg skulle få beholde min kjære fars bibel…denne boken som ble bevart som et mirakel gjennom ilden…ja, hva annet kan jeg…enn å ta det som en trøst fra min fars Gud – som en stadfestelse på det han sa til meg da han var hos oss: -Frykt ikke noe, Linda! Den onde er beseiret!

Fikk mail fra en mann med et vitnesbyrd som jeg vil dele med dere :)

Jeg opplevde å bli satt fri fra et liv i fortapelse og nedverdighet!

Jeg som skriver dette er en gutt på nå 37 år som vil dele med dere mitt vitnesbyrd....
Jeg ble tidlig under oppveksten presantert for rus og kriminalitet som dessverre også ble mitt (u)liv....
jeg ble sendt på en spesialskole for vanskeligstilte barn når 8 år gammel og fikk derifra en god skolering til både rus og kriminalitet... jeg blei første gang satt i fengsel når jeg var 14 år gammel,2 uker i varetekt i kongsbergfengsel...
jeg opplevde at både rus og kriminalitet var livet mitt denne tiden og i mange lange år etter...
sist jeg satt i fengsel var for 4 år siden... jeg har vel egentlig i perioder av denne tiden og tiden før i livet rettet spørsmål til herren om hvorfor tingene egentlig måtte være sånn...

Kan huske at jeg som barn,allerede i barnehagen fikk høre om herren og at jeg også tidvis søkte og ba han om hjelp under oppveksten.... jeg satt somsagt i fengsel sistgang for over 4 år siden... jeg hadde da fått en dom på 16 mnd og opplevde egentlig at livet var et helvete som det jo også hadde vært i mange lange tunge år.

Jeg satt en kveld på cella og hørte en røst i mitt hode som sa les romerbrevet 5,jeg ringte på og ba om det fantes en bibel jeg kunne låne?... fikk etter en liten stund et nytestamentet som betjeningen ga meg... jeg åpnet bibelen og leste romerbrevet 5 og forsto hvert et eneste ord jeg leste, forsto at han så på meg som rettferdig og tilgitt på tross av alle mine feiltrinn i livet..jeg tok da kontakt med presten i fengselet og kom da med på en bibelgruppe hvor jeg opplevde å få bli mer kjent med gud... jeg bestemte meg for at jeg nå skulle søke hjelp og sendte en søknad til en kristen rehabilitering i vikersund(kimerud gård) om behandling og om jeg eventuelt kunne få komme dit i løpet av soningen og samtidig til fengselstyret om jeg kunne få sone resterende av tiden på rehabilitering(fengselsloven§12 soning under behandling)

.. jeg opplevde å få både behandlingsplass og at søknaden gikk igjennom....jeg kom til kimerud og har igjennom den rehabiliteringsperioden og tiden etter, opplevd at friheten min er jesus kristus og som han selv sier, den som finner meg finner livet... takker gud for livet Og vet i mitt hjerte som jeg pleier å si!:er det håp for meg,så er det håp for alle!!!!! gud er god!!!

Ståle

Bibelens bevis på dåpen i den Hellige Ånd

Det er idag stor uenighet om ektheten av Pinsens under. Men ingen ting er så overbevisende som det faktum at den Hellige Ånds vekkelse, som begynte for femten år siden ( 1907 ), fremdeles varer ved. Du vil oppdage at Gud har utøst sin Ånd på en bemerkelsesverdig måte over hele verden i dag, nøyaktig slik Han gjorde det under den herlige vekkelse som Gud sendte i Menighetens første århundre.



Vår Herre Jesus sa til disiplene sine: " Jeg sender over dere det som min Far har lovet, men dere skal bli i byen inntil dere blir ikledt kraft fra det høye " ( Luk.24.49) Ved profeten Joel lovte Gud : " Jeg vil utgyde min Ånd over alt kjød....over trælene og over trælkvinnene vil jeg i de dager utgyde min Ånd "



Da det er en utbredt misforståelse når det gjelder det å motta den Hellige Ånd, tror jeg Herren vil at vi skal undersøke skriften nærmere på dette området.



Jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde mottatt den Hellige Ånd, og denne overbevisningen sto jeg steilt på. Da Gud begynte å utgyte Ånden i England, dro jeg til Sunderland og traff der de som var samlet for å motta den Hellige Ånd. Stadig var jeg på disse møtene og laget uro slik at folk til slutt ønsket jeg ikke var kommet. De sa at mine forstyrrelser gjorde det umulig for Ånden å komme. Men jeg lengtet etter Gud og var kommet til Sunderland fordi jeg hadde hørt at Gud gjestet sitt folk, at Han åpenbarte sin kraft, og at folk talte i tunger som på Pinsedag.



Da jeg kom til dette stedet, sa jeg: " Jeg forstår ikke noe av dette møtet. I Bradford kom jeg fra et møte der Guds ild brant. Ilden falt igår kveld og vi falt alle til marken under Guds kraft. Jeg er kommet hit for tungenes skyld. Men jeg hører ingen tunger, jeg hører ingen ting i det hele tatt. "



" Når du blir døpt med den Hellige Ånd, " sa de, " så kommer du til å tale i tunger."



" Jaså," sa jeg " da Guds kraft kom over meg, løsnet min tunge, og da jeg gikk for må tale på friluftsmøte, var det som om jeg hadde fått ny tunge. "



" Nei" sa de, " Det er ikke slik du blir døpt med den Hellige Ånd "



" Jeg er Åndsdøpt," avbrøt jeg, "og det er ingen her som kan overbevise meg om at jeg ikke er det."



Jeg sa imot dem og de sa imot meg.



Jeg husker en mann som reiste seg og sa: " Kjære brødre og søtre, jeg har som dere vet vært her i tre uker nå, og Herren har døpt meg i den Hellige Ånd, og jeg begynte å tale med andre tunger." " Jeg sa: " La oss få høre det. Det er derfor jeg er her." Men han ville ikke tale i tunger. Jeg gjorde det samme som andre gjør i dag, jeg blander sammen 1.kor.12 og ap.gj.2. Disse to kapitlene behandler to forskjellige ting. Den ene taler om om Åndens gaver, og det andre om åndsdåpen og det medfølegende tegn. Jeg forstod ikke dette, og sa til mannen:



" La oss få høre at du snakker i tunger." Men han kunne ikke. Han hadde ikke mottatt "tungegaven, men Åndsdåpen.



Etter som dagene gikk, ble jeg mer og mer lengtende. Jeg hadde vært et uromoment i møtene, men Herren var nådig, og jeg kommer aldri til å glemme den siste dagen, dagen jeg måtte reise. Gud var mektig nær meg siste kvelden. Det skullel være møte, så jeg gikk, men klarte ikke komme til ro. jeg gikk til Vicarage, og på biblioteket der jeg sa til fru Boddy:



" Jeg holder ikke ut lenger. Jeg må ha disse tungene." Hun svarte : " Broder Wigglesworth, det er ikke tungene du trenger, men åndsdåpen. Dersom du vil la Gud få døpe deg i sin Ånd, så vil det komme av seg selv." Jeg sa: " Du vet at jeg må reise klokka fire. Vær snill å legge hendene på meg så jeg kan få tungene."



Hun reiste seg, la hendene på meg, og ilden falt. Jeg sa :



Ilden faller ! " Da var det noen som banket inntrengende på døren, og hun måtte gå ut. Det var det beste som kunne skje, og jeg ble alene med Gud. Da ga Han meg en åpenbaring. Det var vidunderlig ! Han viste meg et tomt kors og den herliggjorte Jesus. Jeg priser Gud at korset er tomt, at Kristus ikke lenger er på korset. Det var der han bar vår forbannelse, for det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre."



Han ble gjort til synd for oss forat vi skulle kunne bli gjort rettferdige for Gud i Ham. Jeg så at Gud hadde renset meg. Så var det som om jeg fikk et nytt syn, og jeg så et fullkomment vesen stå med munnen åpen og si : " Ren ! Ren ! Ren !"



Da jeg begynte å si det etter, oppdaget jeg at jeg talte i andre tunger alt etter som Ånden gav meg å tale.



Det var like vakkert og fredfullt som da Jesus sa: " Ti og vær stille. " Dette øyeblikkets stillhet, og gleden jeg følte overgikk alt jeg tidligere hadde opplevd. Men, Halleluja, etter hvert har den guddommelige åpenbaring og kraft bare blitt større, mekrigere og mer vidunderlig. Dette var bare begynnelsen, og det finnes ingen avslutning. Dine opplevelser i den Hellige Ånd vil ikke opphøre før du er i himmelen, før du for alltid befinner deg i Guds nærhet.



Fra boken " Alltid voksende tro)

Smith Wigglesworth

Omveien

Det er ikke alltid så, at Guds vei for oss mennesker er den mest LOGISKE eller mest "FORNUFTIGE" !
Dette bekreftes forst og fremst av Bibelen- både i det gamle og det nye Testamentet. Tenk bare på noen av Jesu egne gjerninger: I sin ytre form vakte de sterke rasjonelle konflikter. MEN resultatene til sist overbeviste enhver !

Rolf Christiansen er en original og helhjertet kristen. Og hans skildring her er en ekte fakta-hendelse- noe jeg kan bekrefte etter mange års solid bekjentskap. Rolf m/familie bor i nærheten av Grimstad, og det var under et besøk der han fortalte meg følgende episode om sin far....en frimodig og aktiv mann i Guds rike.

"Det skjedde en dag han hadde to saker på sitt hjerte: Først ville han gjøre endel innkjøp i byen og deretter besøke en mann som bodde et godt stykke utenfor byen. Med disse bestemte ærender for øyet dro far avgårde.

Etter at han hadde handlet fra seg, satte han umiddelbart kursen mot det stedet denne mannen bodde. I den forbindelse tenkte far naturligvius å ta den snareste veien. Men i det samme han skal til å ta fatt på vandringen, ble han slått av et merkelig "innfall":

I dag skal du velge den andre veien opp til mannen !

Men "den andre veien" - det var jo en omvei..! Men tross alle "fornuftige" innvendinger, vare det umulig å komme utenom den indre stemmen...og resultatet ble - at far den dagen valgte OMVEIEN !

Idet han begynte å gå denne omveien, kan du være sikker på at mange tanker rørte seg i hans hode. Han var jo slett ikke ute på noen "landtur". Dessuten kunne han ha spart seg mange skritt dersom han hadde valgt den ordinære veien. Hva det var for en "fiks ide" som nå drev ham, skjønte han forvisst ikke selv. Han opplevet utvilsomt anfektelse- særlig i starten på den lange spaserturen. Men det forskrekket ham ikke, for han visste av erfaring at den onde alltid er imot det som er av Gud...

Som du vil forstå var min far en enkel, helhjertet sjel som stolte på Herren sin Gud i stort og i smått. I alle vanskeligheter og enhver gåtefull situasjon, overlot han alt i "Fars" hender. Slik som også i dette tilfelle.


Etter en stund dukker det opp en mann der fremme. han kommer gående mot far. Under armen bærer han en ganske ny taukvele. Da han er nær innpå, drar far kjensel på ham. Han er faktisk en gammel bekjent. De stanser da, hilser- og blir stående lenge og samtale.

Det ble snart klart at mannen var fryktelig deprimert. Prøvelser og spesielle forhold i livet hadde helt frarøvet ham livsmotet. Alt føltes nattsvart i hans sjel...han øynet overhodet ingen lysning. Håpløshet og fortvilelse sto skrevet i ansiktet hans. - Nå orker jeg ikke lenger, sukket han.

Da begynte far å vitne for han. Det ene skriftsted etter det andre-med selvopplevelsens glød og med sterkt engasjement. Guds mange løfter ble levende, og Herrens trofasthet ble stadfestet. - Ja i dette tilfellet snakket far seg virkelig varm...og senere, da han nevnte dette med møtet, forstod jeg hvordan Guds Ånd hadde fått virke gjennom ham.

Hva skjedde så med mannen?

- Jo, så utslått og hungrig han var hadde han formelig talt "slukt" alt han hadde hørt. Og da han ytterligere ble minnet om at, den Gud som bor i himmelen, han har fredstanker for oss, IKKE til ulykke, men for å gi oss fremtid og håp. (Jes.29.11) ja da skjedde det noe med mannen. Et streif av lys begynte å fylle øynene. Og det uhyggelige trykket som hadde hvilt over ham begynte sakte å virke.

Tilsist ser han på far-full av takk, og forteller:

- Den hilsen du har fått bringe meg her idag, har relst meg fra døden....bokstavelig talt ! Ser du denne taukvelen ? Jeg har nettop kjøpt den på landhandelen, og nå var jeg på vei opp i skogen for å ta livet mitt.

Men kjære venn, under den tid du har stått her og samtalt med meg, er noe i meg blitt omsnudd. Det må væøre himmelens Gud som idag har sendt deg denne vei.

Ja slik var denne hendelsen min far fikk oppleve. Og til det må jeg bare få si et- Halleluja ! Herrens navn være evig lovet- Han som leder sine på de underligste veier- også på OMVEIER...men alltid for å skape de vidunderligste UTVEIER ! Takk Jesus.

Fra boken tro og fakta.

Mamma, tror du på engler?

Det som her fortelles er ikke noen oppdiktet historie. Det er en skildring fra virkeligheten. At den evige verden stundom griper inn i den timelige, er denne lille fortellingen bevis på. Dette hendte i Vestfold for noen år siden:



En liten pike kom en dag til sin mamma og sa:

-Mamma, tror du på engler?

Ja, svarte mor, -jeg gjør det.

;Men er du sikker på at alle engler har vinger? spurte den vesle piken.

-Det kan jeg ikke så helt sikkert si, men vi har da lært at de har vinger, sa mor.

-Jo, men du skjønner at den engelen som var inne hos meg i natt, han hadde ikke vinger.

-Hva er det du sier? Har du hatt besøk av en engel? spurte mor tvilende.

-Ja, sa den vesle piken bestemt og med overbevisning. Nå skal du høre: I natt våknet jeg plutselig. Foran meg i rommet sto en lysende skikkelse. Det var en engel. Engelen vinket på meg og ba meg stå opp. Da jeg var kommet opp, så jeg at den skjorten som du hadde lagt til tørk foran den elektriske ovnen var begynt å brenne. Så sa engelen til meg: Nå skal du og jeg ta denne skjorta og legge den under gulvteppet, og så skal vi begge trampe på den. Det gjorde vi. Da det var gjort, forlot engelen meg. 

Mor sprang opp på soveværelset og kikket under teppet. 

Ganske riktig, under gulvteppet lå en forkullet skjorte.

HVILKEN MENIGHET BØR VI STÅ I?

Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samklang har rettferd med urett, ellerhva samfunn har lys med mørke? Derfor,gå ut fra dem og skill dere fra dem,sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot dere! (2.Kor 6, 15-17)

Og alle de troende holdt seg sammen. ( Ap.gj. 4, 44)

De vi ikke kan slutte oss til.

La oss nå gjøre et sammendrag av de tanker vi her har framholdt. (Jf minneutgave 4)

1. Man innbød aldri et vantro menneske å være medlem av menigheten - ikke med vitende og vilje. “Av de andre vågde ingen å holde seg til dem”.

(Ap.gj. 5, 13.) Jesus led utenfor porten, for at han ved sitt blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! (Hebr. 13, 12-13)

Mange steder antar de kristne samfunn medlemmer bare de har en god karakter eller står seg godt finansielt eller har gode forbindelser forøvrig. De første kristne krevde personlig tro på Jesus og opplevd frelse først.

“Menigheter” som åpner sine dører for vantro mennesker - som medlemmer av menigheten - som tillater vantro mennesker å blande seg inn i menighetens anliggender og styre disse, som tilfelle er innen statskirkene og den romersk-katolske kirke, og de verdsliggjorte “friere” samfunn, kan du ikke tilhøre som medlem og bevare det lys Herren har gitt deg, og du bør selvfølgelig ikke slutte deg til dem! Guds ord forbyr det bestemt. (2. Kor. 6, 15-17)

2. Menigheter som har barnedåp kan man ikke slutte seg til, heller ikke bør man tilhøre dem, enten man som lutheranerne døper små barn, eller som metodistene, som døper dem fordi de er Guds barn. De første kristne menigheter kjente intet til barnedåpen, og vi må følge i deres spor. De første menigheter benyttet bare neddyppelsesdåp. Bestekning eller overøsing med vann er således ikke en korrekt dåp.

Paulus sier: “Vi ble begravet med ham ved troen på Guds kraft, han som oppreiste ham fra de døde.” (Kol. 2, 12.)

3 Vi bør ikke slutte oss til eller tilhøre menigheter som har et ubibelsk system. Man kjente intet til pavedømme, bispedømme, årskonferanser eller generalkonferanser, synoder eller landsråd med bestemmende myndighet overfor de lokale menigheter.

Hver menighet var uavhengig og hadde selvbestemmelsesrett over alle sine indre anliggender. Den ene menighet kunne søke råd hos den annen som den anså kompetent til å veilede eller hjelpe. (Ap.gj. 15, 1, 2) I de første menigheters tid var apostlenes bestemmelser avgjørende for alle menigheter, når disse var inspirert av den Hellige Ånd (Ap.gj. 15, 28), og i våre dager må også apostlenes bestemmelser gjelde som menighetens grunnlov, noe nytt tillegg til Bibelen godkjennes ikke.

4. De menigheter som utelukker den Hellige Ånds frie virksomhet og forkaster åndsdåpen med tungetalen og nådegavene, bør man ikke tilhøre eller slutte seg til, da de står i direkte strid med Guds ord og den Hellige Ånds virksomhet. (Matt. 3, 11; Ap.gj. 2, 4; 1.Kor. 14, 39, 40.)

5. Vi kan heller ikke tilhøre menigheter eller slutte oss til dem som benytter verdslige midler for å fremme Guds verk. Pastor Percy G. Parker forteller hvorledes en baptistpastor måtte oppgi sin stilling som forstander i menigheten fordi menighetstjenerne ville benytte søndagsskolesalen til verdslig underholdning. De ville ha dans, kortspill, bridge-partier, biljard, skytebaner, spåkvinner, teater, konserter med adgang til røking og lignende. Vedkommende pastor uttalte: “Menighetene må våkne og gjøre seg fri for alle slike snarer!”.

Av Thommas Baal Barrat


Til slutt et par sitater til fra T B Barrat:

”For å nå folket benyttes alle slags påfunn med dette for øye: La oss nå folket med hvilket som helst middel. I lange tider har Kirken tatt i bruk metoder som den Hellige Ånd umulig kan velsigne, eller gjennom disse frelse verden. Og hva er fordelen med å få skarer inn i Kirken, med mindre det er pinsekraft til stede.” (T.B.Barratt)

”En av de store farer for forkynnere og lederskap, er toleransens ånd, som leder ut i falsk broderkjærlighet, og som igjen leder bort, fra det Apostoliske og Guds Ords Mønster.” (T.B.Barratt)
Sitat slutt!

Våkn opp! Våkn opp!

T.B.Barratt

(1862-1940)

T.B.Barratt er blitt kalt «pinsevekkelsens apostel i Europa». Han var forfatter, grunnla Filadelfiaforlaget, var redaktør for bladet «Korsets seier.», sangforfatter og pastor i menigheten Filadelfia i Oslo fra begynnelsen til han døde i 1940.





Det er en sikker kjensgjerning nå som før at millioner av sjeler er innesperret i fortapelsens mørke. Millioner er på vei dit, skarer omkring deg har ingen levende visshet om sine synders forlatelse og samfunn med Gud ved troen på Jesus Kristus og hans hellige blod.



Mangfoldige som bekjenner seg til kristendommen, har bare en ytre føling med den, de har aldri kjent dens kraft i sine hjerter, de deltar i møter og synger salmer, men det hele går bare mekanisk for seg, noe liv i Gud eier de ikke. Alle disse er på vei mot en evig fortapelse! Tal til dem, be for dem, før dem til Jesus - så mange som du kan overtale med kjærlige og alvorlige ord. Ansvaret hviler for en stor del på oss hvis alle disse går fortapt.



Vi må alvorlig spørre oss selv om vi har gjort hva vi kan for å nå dem med livets ord. Ikke bare sådan henslengt - som om det hele ikke var om å gjøre! Nei, med kjærlighetens brennende alvor. Tiden går! Snart kan det være gjort - og disse kostbare sjeler vil være i evigheten. Men hvor? Guds ord er ikke forandret. Men satans list har gjennom russelianernes tåpelige skrifter og andre skrifter utslynget den tanke blant folk at det ingen evig fortapelse er.



Som strutsen borer sitt hode ned i sanden når den blir forfulgt av sine fiender, således søker disse å innbille seg at den gamle boken -Bibelen - har tatt feil, eller er blitt forvrengt, eller misfortolket, at Gud umulig kan kaste mennesker i fortapelse - og det ikke er noen evig fortapelse, aller minst for slike som lever et skikkelig og respektabel liv, sådanne som kanskje har vunnet et navn i verden!



Satan vet meget vel at hvis han kan få folk til å tro at det ikke blir noen straff for synden hisset, aller minst en evig straff, så vil de fortsette i hans tjeneste. Men ingen har med slik intensitet som Jesus selv advart menneskene om den forestående dom. Han har i grunnen talt mere om det helvete man bør sky enn om den himmel man skal søke.



Det går ofte med sådanne som med en som stadig motarbeidet læren om de evige straffer. Da han skulle dø, utbrøt han: «Jeg føler helvetes luer samler seg om meg allerede nå!» Det er ingen tid å spille. Be om åndsdåpen, så du kan få kraft å vitne om sannheten, når Herren gir deg anledning til det. Han vil gi visdom og nåde, så du går fram på rett måte. Elsker du Jesus - elsker du døende menneskesjeler, så lys opp det hjørne hvor du bor, før det er for sent.

Åndsdåpen

I en tale uttalte Wigglesworth følgende:
"Om du virkelig er fylt av med den Hellige Ånd, vil du kunne utrette mer på ett år, enn du vil kunne gjøre på femti år uten Åndens hjelp."

Høsten 1907 var Barratt fra Norge på besøk i Sunderland, hos statskirkeprest Alex. Boddy. Den Hellige Ånd falt, og her startet pinsevekkelsen i England. Fra hele England strømmet folk til Sunderland for å bli fylt med Den Hellige Ånd. En uke etter at Barratt var dratt tilbake til Norge, kom også Wigglesworth til Sunderland. Han lengtet etter Gud, men var overbevist om at han allerede var åndsdøpt. Han sier selv at han laget slik uro i møtene, at folk til slutt ønsket at han ikke hadde kommet dit. Han diskuterte stadig med de andre, men siste kvelden var han desperat lengtende etter Gud. Han var på møtet, men falt ikke til ro. Etter møtet oppsøkte han Boddy privat. Han var ikke hjemme, men fru Boddy la hendene på Wigglesworth og ba om at han måtte bli døpt i Den Hellige Ånd. Straks falt ilden. Fru Boddy ble opptatt med noen andre gjester som kom, og mens han var alene med Gud, fikk han en åpenbaring av det tomme korset og den oppstandne Kristus på tronen. I et brev til Boddy skrev han 14 dager senere:

"Det er over min evne å forklare disse herlige øyeblikkene. Da jeg ikke kunne finne ord for å uttrykke meg med, fylte en uimotståelig kraft meg og rørte ved hele mitt vesen, inntil jeg til min store overraskelse oppdaget at jeg talte tydelig i andre tunger. Etter dette fylte en brennende kjærlighet til alle og enhver min sjel."

Da han kom hjem, møtte han en mer enn skeptisk kone. Hun menet hun var like full av Guds Ånd som ham. Hun hadde prekt i 20 år, mens han satt ved siden av. Neste søndag skulle han få preke, slik at hun kunne høre om det var noe i dette. Søndagen kom, og Polly satte seg på bakerste benk, demonstrativt og full av skepsis.

Smith fikk teksten idet han gikk opp de tre trappetrinnene til plattformen. Han talte med en autoritet og flyt som aldri før, og Polly ble mer og mer urolig. Til slutt sa hun med høy røst: "Dette er ikke min Smith, Herre!" Etter talen reiste misjonssekretæren seg og sa at han ville ha det samme som Smith. Da han skulle sette seg igjen gikk han rett i gulvet. Det samme skjedde med sønnen til Smith, og snart etter lå 11 personer på gulvet fulle av Den hellige Ånd. De talte i tunger og lo av glede. De nærmeste dagene ble hundrevis fylt med Den Hellige Ånd og talte i tunger.

Nødvendigheten av ydmykhet

Hilde Heimdal den 7. februar 2010 kl. 10:24
Smith Wigglesworth (1859 - 1947)
Bare tro. Utgitt på Hermon Forlag 1997



I Markus 5:25 er det en historie om en kvinne som hadde mange lidelser. Hun hadde brukt alt hun eide på leger, men hadde ikke blitt bedre, heller verre. Hun sa: «Hvis jeg bare kan få rørt ved klærne Hans, så blir jeg helbredet.» Hun kom for å få sitt behov møtt. Vårt fulle skap er ofte vår største hindring. Det er når vi er tomme og uferdige og vi kommer til Gud, hjelpeløse og med vår erkjennelse at vi ikke formår noe selv, at Han hjelper oss.



Den store legen er nå her

Jesus med sin medynk er deg nær;

Han gjør hvert hjerte fullt av glede

Å! Kjenn at Jesus er til stede!

William Hunter



Peter sier: «Ja, dere skal alle underordne dere hverandre, og ikle dere ydmykhet! For: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd, for at Han kan opphøye dere når tiden er inne» (1.Pet 5:5-6).



Se på Mesteren ved Jordans bredder, der Han underordner seg Johannes dåp, og så igjen hvordan Han underordner seg den grusomme døden på korset. Englene lengter etter å få skue inn i disse tingene, og hele Himmelen venter på den mannen som vil brenne alle broer bak seg og tillate Gud å begynne en plan i rettferdighet, en plan så fullkommen, så hinsides menneskelig tankegang, men etter åndens åpenbarelse.

Mirakelvekkelse, Broder Aage i Chicago !

Her forteller Broder Aage fra denne mirakel vekkelsen :

En gammel kvinne som satt nede, på venstre side, jeg kommer aldri til å glemme det så lenge jeg lever. Hun var vel 70 år, en negerkvinne, og der satt hun totalt blind på høyre øye, og nesten blind på venstre øye, og full av leddgikt, og kunne nesten ikke gå. Mens ånden falt der, så reiste hun seg opp og vi kunne se at leddene retta seg ut, så begynte hun å danse omkring og sa:

Jeg er blitt helbredet, jeg ser !!!

Hun visste ikke at hun var blitt helbredet for leddgikt, men hun danset rundt og priste Herren.

( Fra bladet , vekker ropet Maran Ata )

Ny hud !

Her møter du en mirakuløs helbredelse !
Og denne begivenheten skjedde ikke i en kirke eller et bedehus, men på en arbeidsdag. Baklgrunnen for dette Guds inngrepen taler sitt eget språk.

hvordan jeg vet at denne beretning er absolutt sann?
Jo, det skal jeg si deg: Mannen som erfarte dette er min egen far- Joel E. Eberson. Etter sin omvendelse i unge dager på "moen", ble han gift med min mot Helga. Begge var troende og aktivt med i menighet og kristen arbeid.

Angående denne hendelse, må den betegnes som selve "underet" i min fars liv. Han kunne nok senere vitne om andre ting, men dette er spesielt. Både m.h.t bakgrunn, utvikling og slik det faktisk skjedde.

Far ble rammet av uhelbredelig eksem. han merket det først som uskyldig kløe. Men da det slett ikke ville gi seg, oppsøkte han lege. Dermed startet en omfattende prosess med resepter og diverse medikamenter. Bena som vare særlig hardt rammet, ble forbundet og behandlet etter kyndig råd. Men det viste seg- at ingen ting lindret eller helbredet. Sårene ble bare verre og verre.

Etter en vanskelig tid, oppsøkte far en spesialist i hudsykdommer. Han forskrev en form for strålebehandling. Men denne viste seg like nedslående som før. Etter omfattende prøver og forsøk, ser spesialisten omsider på far og sier ham rett ut :

Dette må de ok regne med å beholde resten av livet unge mann !

Den dag gikk far hjem fortvilet. Han hadde liksom fått sin dom. Sårene gav ham ikke ro tidlig eller sent. Og den beskjed hudspesialisten hadde gitt ham, hadde ribbet han helt for alt menneskelig håp.

DA ble Jesus og evangeliet fars eneste håp !
Dog, ikke uten kamp og anfektelser: Alle tvilens røster gikk imot med alle slags innvendinger. Det verste angrepet var dette :

Jo, Jesus kan nok lege, men erfaringen viser jo at han ikke alltid gjør det !

Far tok da en beslutning: Han ville granske alle de 4 evangeliene, for å se om han kunne finne et eneste sted hvor Jesus avviste eller sa nei til noen i nød....

Far begynte å lese i det Nye testamentet som aldri før. De fire evangeliene om Jesu liv og gjerning ble gransket. Og hans brennende spørsmål var altså: Avviste Jesus noen gang noen, ved for eksempel si noe slikt:

"Kjære deg, denne plagen kan jeg ikke hjelpe deg med!, Eller : Du skal få kraft til å bære dette ! " Eller kanskje " Denne lidelse skal jeg bruke til ditt beste ! "

Far leste og leste. Og selv om han visste at Gud kunne vende alt til det gode for sine, så fant han ingen slike utsagn. Tvert imot: Alle de som oppsøkte Jesus, de ble hjulpet.
Ingen ble avvist av de mange som var i nød. Mens far på denne måten gikk inn i skriften, ble han oppmuntret og styrket i son tro...og forventningene økte.

Imidlertid drøyet det med svar. Hele tiden var hans plager en stor prøvelse. Men noe hadde skjedd i hans indre:

"Herre, det er ikke tvil....du har sagt det !"

Dermed begynte far å salve seg selv med olje i Herrens navn, slik som disiplene salvet mange syke med olje og helbredet dem.. Slik Jakob forteller i sitt 5 kapittel.

Far ropte og bad, og hans salvet seg selv med olje igjen og igjen. Han tenkte ikke særlig på om dette var "det rette" og "vanlige praksis". Nei troen på en levende Jesus hadde bare fylt hans sinn og sjel- og tross smerter og plager levet han i den forvissningen han hadde fått gjennom løftesordet.

En formiddag satte far seg på en krakk ved kjøkkenbordet for å ta seg en kaffekopp. Mor var ute et ærend. Idet han foldet sine hender til bordbønnen....da, mine venner, tenk da grep Gud inn !

Himlen åpnet seg, og far falt sammen- og ble liggende på gulvet overveldet av Guds godhet. det var som strømmer av liv og kraft fløt inn i hele hans vesen. Sønderknust av takk og tilbedelse ble han liggende slik-uvisst hvor lenge.

Om sider merket han noe underlig ved føttene. Far kommer seg omsider opp.

Det var skjedd et mirakel ! Eksemen var borte, og alle skorpene var falt ned i strømpene. Og over de onde og "uhelbredelige" sårene var det trukket ny fin hud - som på et barn !

Slik opplevet far sitt livs under....da bønnesvaret kom fra den levende Gud...vår himmelske Far, Han som i Jesus Kristus åpenbarer seg for os arme menneskekryp...i sin nåde, godhet og frelsesmakt.

TF-ref: Egil J.E.-1,69
Tro og fakta

Ukjent Hjelper

Her blir du kjent med et nytt og konkret eksempel på de himmelske budbæreres mange og uventede oppdrag. hendelsen berører stert en meget omdiskutert side av evangeliet-Guds evige frelsesråd. Men her er det ikke mennesker som doserer teologi eller kirkesyn! Her møter du en røst ovenfra !

Unge Erik Hansen ble omvendt på en sommerleir et sted i Østfold. Han ble grepet av Evangeliet og opplevde en radikal forvandling i sjel og sinn. Her ble han også sterkt vakt for troendes dåp, slik den fremstilles i bibelen.

Da han etter sommertiden begynte å gå i kirken på sitt hjemsted, fikk han snart beskjed om at de dåpsideene han hadde fått, var vranglære og noe han måtte passe seg for. Dette gjorde naturlig nok inntrykk på den unge gutten, og han ga nærmest opp dåpsspørsmålet...

Da han året etter igjen var på sommerleir, ble Skriftens budskap påny så klart og levende for ham. Og denne gang tok han beslutningen. Sammen med andre fulgte han Guds vei i dåpen og lot seg døpe ( Ap.gj.18,25-26) Da Erik snart etter også fikk erfare en dåp i Den Hellige Ånd og kraft, opplevet han dette som en guddommelig stadfestelse...slik det fortelles om de første kristne i apostlenes gjerninger. Erik ble en jublende og lykkelig kristen-aktiv og frimodig for sin Herre og Mester.

Vel hjemme etter sommeren besøkte han atter sin forsamling. Full av glede og begeistring gikk han til de ledende i kirken og fortalte dem åpent om sin dåp i vann og om erfaringen av Den Hellige Ånd.

Men beklagelig nok, det ble ingen glede blant kirkens menn. tvert imot ! At han hadde latt seg døpe ble betraktet som et svik...som en synd. Han fikk beskjed om at hans "tilfelle" måtte opp i rådet. hvorvidt han skulle bli utelukket fra "menigheten" eller skulle få bli, det skulle han få beskjed om senere...

Akkurat i de dagene fikk kirken besøk av en av sine fremste bibellærere, og pastoren bestemte seg da at de skulle ha en "temakveld" hvor særlig 2 emner skulle belyses-nemlig dåpen og misbruk av nådegavene. Erik Hansen ble da spesielt innbudt til å komme, og det var tydelig at det hele var arrangert på grunn av hans "utskeielse"...noe Erik også selv skjønte.

Temakvelden begynte med at ordet ble gitt fritt. Ca 150 var samlet. Og alle var blitt kjent med det store problemet med den unge broder Erik. Etter hvert sto flere ivrige kirkens menn frem, og det hele begynte å ligne en rettsak. Mange både kvinner og menn gikk kraftig imot det Erik hadde gjort, og hevdet at dette ikke kunne tolereres.- og at han måtte ut av forsamlingen.

Erik på sin side, prøvde først å komme med noen enkle svar og henvisninger til bibelen. Men hva kunne vel en nyomvendt ungdom stille opp mot eldre "rett-troende kirkemedlemmer" ?! Erik ble mer og mer fortvilet. Og da kirkens gjeste-teolog tilsist var ferdig med sine sterke dåpsutredninger, fantes det ingen kraft eller gnist igjen hos Erik. Stemningen ble da tydeligvis noe pinlig for møteledere, og han foreslo å synge en sang. Under denne sangen ble Erik sittende med bøyd hode-idet han ropte til Gud i stor nød:

"Herre, nå klarer jeg ikke mer. Å Herre....overta du ! "

Denne nøden opplevet Erik som en fortvilet reaksjon på en forferdelig hjelpesløshet. Men her lar vi vår unge bror fortelle videre selv:

" Under denne sangen...mens jeg sitter med lukkede øyne, kommer en mann inn i lokalet og setter seg ved et bord i nærheten av meg. Han var kledd i en vanlig dress. Han hadde ingen bibel med seg, så langt jeg kunne se. Da sangen var ferdig og før andre fikk sukk for seg, ber denne fremmede om ordet...idet han står opp og går frem. Straks begynner han å tale-med en mild, men myndig stemme. Han begynner fra Bibelens førsteblader og går gjennom hele skriften. Forsamlingen ble sittende aldeles paralysert av mannens budskap.

Dypt forundret sitter jeg og lovpriser Herren. Maken til bibelsk dåpsforkynnelse hadde vel ingen noen gang hørt ! Han holdt på i ca 20 minutter. Og de ordene han avsluttet med, sitter fremdeles i meg som nagler ! Han sa:

"Nå kan dere stille meg spørsmål, men jeg vet at ingen av dere skal kunne klare det ! "

Da han hadde uttalt disse ordenen, gikk han stille ned og satte seg ved det samme bordet. Det oppstod da en merkelig og nesten forvirret stemning...en situasjon som gjorde at møtelederen tilsist bare bestemte en sang. Jeg bare satt der...hjertegrepet, og priste Gud for hjelpen.

Men under sangen oppdager jeg at mannen står opp og går ut av lokalet...like plutselig som han kom. Straks jeg får sanset meg, reiser jeg meg opp og går etter. Men til min undring får jeg ikke øye på ham !

Jeg løper opp trappene i vestibylen og i full fart ut på gaten. Men mannen fantes ikke å se noe sted! Han ar forsvunnet. I de øyeblikkene fattet jeg ingen ting. Jeg ville jo bare få takket ham....

Omsider gikk jeg ned igjen til "temakvelden" i forsamlingen. Vennene møtte meg da meget engasjert og vil vite hvem denne mannen var: "Er det din bror? Eller en forkynner du kjenner ?"

Jeg måtte da fortelle at jeg aldri noen gang hadde sett ham eller visste hvem han var!

Forbauselsen var stor. heller ingen i forsamlingen ante hvem han var. Personen var for dem absolutt ukjent. Den tanke grep meg da-at han måtte være et sendebud ovenfra. Men en slik tanke var jo rent ufattelig, så derfor tok jeg meg en tur innom alle menighetene jeg visste om i den lille byen jeg bodde - for om mulig å oppdage ham et eller annet sted.

På slutten av "temakvelden"- etter den gåtefulle begivenheten, skjedde det at den dyktige bibel-læreren kom og hvisket meg noe i øret. Han betrodde meg at han først hadde tenkt å imøtegå den fremmede, men tilsist -etter den måten han avsluttet på , ble det umulig for ham ! Han bekjente også at han i dåpsspørsmålet selv var kommet i tvil....etter hans innlegg.

Idag fryder Erik Hansen seg sammen med kristne venner som byger på Guds frelsesråd-slik vi ser det åpenbart i bibelen...og spesielt "Apostlenes gjerninger".

Og hjelpen han fikk fra himmelen....da han satt der ung og nyomvendt, enfoldig og hjelpesløs-den kan han ALDRI GLEMME !

Erik Hansen
Fra boken Tro og Fakta