Vitnesbyrd av Morten !

Nå nærmer det seg ett år siden jeg kom til Mjølløst Gård, etter lang tid i rus og kiminalitet!

Jeg husker jeg alltid tenkte at jeg! Og ved ett dårlig selvbilde av meg selv, fant jeg ut at ved rusens hjelp, følte jeg meg på topp, en liten periode. Da alt ble til slutt ett ork, og jeg ble bunden av rusen.

Og sinnet ble deretter også bundet, jeg ble mere og mere hissig, bitter, fylt med angst og depresjon, jeg ødela for mennesker rundt meg, sviktet venner og familie. Stjal/løy fra foreldre, besteforeldre, andre i familie og venner, alt for å dekke mitt behov.

Og tenkte inn i mellom på livet mitt, er dette alt? Skal jeg være narkoman resten av livet, og ved anledninger på å prøve å slutte, hadde jeg mest innsett at dette var livet mitt, og nesten gitt opp, 48kg igjen av meg.

Der var da livet mitt begynnte, jeg fikk komme inn på Mjølløst Gård, hvor jeg ble godt mottatt, kom meg på beina, og da jeg bestemte meg for å ta Jesus inn i livet mitt, ble alt forandret. Sinnet, tanker, følelser ja alt. Sakte men sikkert, begynnte temperamentet mitt å roe seg ned, jeg fikk medføleser for andre mennesker, t.o.m dem jeg ikke kjenner, tankene mine ble fornyet, hvor jeg ønsker å hjelpe andre, og det beste for andre mennesker! Jeg er så glad for at jeg har Jesus i livet mitt, og anbefaler på det aller sterkeste!

Selv om man ikke har vært narkoman, kriminell, eller hva det måtte være, så vil man få ett bedre liv med Jesus, det kan jeg garantere! Jeg er ett levende, vandrende bevis på det!

Halleluja !!!

Vitnesbyrd av Hilde Nordvik !

Når jeg var 10 år var det vekkelse her i kommunen. Egil og Arne hadde satt opp telt og vekkelsen var igang. Mange blei frelst i den tiden der. Å også jeg tok ett standpunkt om å følge jesus å ta imot han i mitt hjerte. Jeg ble en ivrig disippel:) Hver kveld det var møte, var lille meg på plass. Å jeg husker at det som blei mest forkynt den gangen var: Jesus kommer snart igjen! Gjør deg rede til å møte Han. Det gjorde at jeg alltid var den første som løp bak i bønne rommet, bøyde mine knær og ropte til Jesus for mine foreldre. De var frafalne den gangen. Jeg gråt og var redd for å ikke få mine med meg til himmelen. Når jeg kom hjem sa jeg: Nå må dere bli frelst, for Jesus kommer snart igjen! Det skulle gå ti år før det skjedde. Men Gud hørte min bønn. Når jeg var elleve år så bestemte jeg meg for å døpe meg. Ungdoms åra kom å jeg bevarte troen på Jesus i mitt hjerte hele tiden. Han hadde virkelig grepe meg. Ett møte med Jesus forandrer alt. Når jeg var blitt voksen og livet mitt var på plass, så opplevd jeg ett stort nederlag i mitt liv.

Jeg blei en rus avhengig, som følge av sykdom. legen gav meg masse piller, å jeg var hekta:( Holdt det skjult i mange år. (trodde jeg) Jeg rusa meg hele tiden, å jeg kjente at garnet bare blei strammere og strammere.

Livet mitt var på kanten av stupet. Høye doser hver eneste dag. veide 43 kg på slutten å var bare en skygge av meg selv. Jeg VISSTE at Jesus kunne fri meg ut å jeg visste at han var min eneste løsning. Å når alt var i ferd med å rakne helt, så tok jeg en beslutning i mitt liv. Jeg følte jeg sto i ett kryss. å jeg kjente en stemme sa til meg: Hilde nå må du velge. Den ene veien fører til døden, den andre kjenner du. den fører til frihet. Da gav jeg opp. Gråt og gråt, og begynte min tøffe kamp tilbake til livet. jeg hadde hørt mange vitne om at de blei løst i ett nu, å jeg ba inderlig om at det måtte skje meg også. Men det gjorde det ikke. Jeg var sjuk. Fryktelig sjuk. Jeg trodde jeg skulle dø av det.

Å jeg ropte til Jesus at Han måtte hjelpe meg. Å Han var med, gjennom de verste abstinenser, gjennom angsten, gjennom søvnløsheten. Han hjalp meg til å holde ut. Å etter noen uker så var det endelig over. Livet mitt kunne endelig begynne igjen. jeg kunne se folk i øynene, jeg var ærlig med livet mitt. Herlig! Men gjennom det jeg hadde gjort, så hadde jeg ødelagt mye i mitt sjels liv. Jeg fordømte meg selv hardt. Jeg visste jo at Jesus hadde tilgitt meg alle mine synder, å at Han aldri mer husker det. Men jeg fordømte meg selv så hardt. Jeg var mye redd. Redd for at folk skulle snakke om det, redd for at noen skulle spør meg om det. Skamma meg så fælt.

Etter noen år, så var jeg på ett møte. jeg skulle synge der den dagen. da var det en forkynner som preka om at i glemslens hav er det bare to stykker som fisker. Det er du og satan. Å da! Da kjente jeg det løste seg for meg. Hilde, det er jo du som sitter der med stanga å fisker. Jesus har jo glemt alt sammen. Da var min løser time kommet. Jeg var VIRKELIG FRI!! HERLIG!!:) Å da begynte en spennende tid for meg:) Jesus gav meg en sang som heter tilgitt. Å den har vært mitt vitnesbyrd i mange forsamlinger. Den sangen synger jeg alltid når jeg er ute å vitner og synger i menigheter. jeg blir aldri lei den sangen. Så nå 12 år etter, at jeg blei satt fri fra rus, så er jeg fullstendig legt. Jesus har gjort ett verk i mitt liv.Han gav meg mange sanger.

Han åpna dører for meg. Så jeg kunne gjøre det jeg hadde drømt om siden jeg var lita jente. Synge og spille for Han. Tre plater har det blitt med sanger som Jesus har gitt meg. Enkle sanger om himlen, om nåden og om Hans store kjærlighet Han har gitt meg ett godt liv. Ikke uten problemer og utfordringer. Nei, de er der selv om man er frelst. men nå VET jeg at jeg har en som er med igjennom alt! Han svikter aldri! Han er trofast. Så da vil jeg si til deg som leser dette. At Han som kunne sette meg fri, å gjøre det verk Han har gjort i meg. Han kan også løse deg fra dine plager og laster. Jeg skammer meg ikke lengre over det livet jeg har levd. For Han har snudd det som var vondt til noe positivt.

Nå kan jeg hjelpe andre å forstå, som er i samme situasjon som jeg var i. Å jeg vet at Guds nåde er så mye større enn vi kan fatte. For jeg har virkelig opplevd den i mitt liv. FOR en stor frelser vi har! Skulle ønske at alle kunne oppleve det jeg har opplevd, for det er så sterkt!

Det har virkelig forandra hele mitt liv! Gud velsigne deg

Anjas vitnesbyrd !!

En dag for snart 22 år siden valgte jeg å invitere Jesus inn i livet mitt. Jeg var 7 år og helt bevisst på hva jeg gjorde. Jeg var alene i senga mi og ingen presset meg til noe som helst. Fra den dagen opplevde jeg Jesus sterkt i livet mitt. Jeg var ei lita jente som elsket Jesus med hele hjertet mitt og som bare ønsket å være nær til Ham. I tenårene kom jeg i en fase der jeg tok feil valg og begynte å eksperimentere med alkohol og andre rusmidler. Jeg havnet i feil miljø der rus, sex og kriminalitet var en del av hverdagen.

Etter noen år fikk jeg hjelp og jeg kom meg vekk fra miljøet og fikk nye, gode venner. Jeg klarte å bygge opp et nytt liv som så fint og flott ut fra utsiden. Det ingen visste var at jeg hadde store skader på innsiden. Hjertet mitt var som et åpent sår og jeg lengtet tilbake til rusen for å døyve smerten. Etter noen år brøt jeg med det livet jeg hadde bygget opp og søkte tilbake til rusen. Denne gangen ble alkoholen og hasjen mitt aller største problem og jeg var i destruktive forhold der jeg lot meg misbruke, ble utnytta og lurt. Smerten inni meg vokste seg bare større og større, og jeg begynte med selvskading for å få fokus vekk fra det vonde jeg kjente på innsiden.

I alle disse årene lengtet jeg så inderlig tilbake til Jesus. Han var der hele tiden, Han forlot meg aldri, men det var jeg som valgte å gå en annen vei. Jeg hadde tilslutt ingen steder å bo og jeg satt meg gjeld til langt opp etter øra. Jeg hadde mista alt og jeg var i ferd med å miste familien min. En barmhjertig venninne av mamma fra menigheten forbarmet seg over meg og tok meg i hus, men jeg klarte ikke å få skikk på livet mitt. Jeg var knust, ødelagt og ville bare dø. Alt var mørkt. Men så.... der i mørket møtte Jesus meg. Jeg fikk komme inn på Evangeliesenteret 7.oktober 2007. Jeg fikk overgi hele livet mitt i Jesu hender på nytt og kjente at jeg igjen fikk være den lille jenta som ikke ville noe annet enn å holde seg nær til Ham♥

Dette er snart 5 år siden og jeg fryder meg i dag over livet mitt! Jeg har kamper og strider, en tøff sykdom å kjempe med som vil ta livet mitt, jeg har utfordringer og opplever tøffe tak, men jeg har også en glede, en takknemlighet, et livsmot og et håp som ingen kan ta fra meg! Og er det èn ting Gud har gitt meg tonnevis av, så er det latter og humor. Om den er god eller ikke kan diskuteres, men jeg vet sannelig ikke hva jeg skulle ha gjort uten!;) Jeg gleder meg over livet som Jesus har gitt meg. Jeg vet at sykdommen ikke skal ta livet mitt uansett hva den medisinske vitenskapen sier. Jeg skal leve! Og alle de tøffe takene og alle utfordringene, det er de som utruster meg, som former meg og danner meg.

Jeg elsker livet mitt fordi livet mitt er Kristus!♥ I Ham har jeg alt! I dag er jeg etablert med mann, barn, hus og bil. For meg er dette en drøm som har gått i oppfyllelse. Det så umulig ut, men alt er mulig for Gud så lenge vi tror på Ham! Håper dette kanskje kunne være til oppmuntring for noen der ute og for deg som ser mørkt på livet, så vil jeg sitere Evangeliesenterets motto:

ENNÅ ER DET HÅP!

♥

Anja Oppebøen

Hvordan mitt liv ble forvandlet !

Jeg heter Peter! Jeg er idag 21 år, og dette er ett vitnesbyrd om hvordan mitt liv ble forvandlet da jeg fikk møte Jesus!

Jeg ble frelst og gjorde Jesus til herre i livet mitt november 2010. Etter dette har livet mitt blitt forvandlet fullstendig!

Før Jesus bestod dagene mine av rusavhenighet og depresjoner, dårlig selvbilde og lite kjærlighet. Hadde ruset meg i 3 år frem og tilbake, men de siste mnd før jeg møtte Jesus var det på det værste, brukte amfetamin opptil flere ganger om dageb og hasj var også en stor del av hverdagen. Jeg skjønte en dag at livet mitt ikke var noe annet enn en sirkel som ikke gikk noe annen vei enn mot noe værre.
Jeg hadde virkelig en lensel etter noe nytt og en forandring i livet.

Og når jeg først forstod dette kjente jeg at Jesus begynte å kalle på meg. Kommer fra et kristen hjem og har konfirmert i en menighet hvor jeg kommer fra så jeg var trygg på denne plassen, og bestemte meg for å gi disse møtene en sjans.

Gikk på møte og kjente et nærvær og en følese som var bedre enn alt jeg hadde kjent på lenge. Det kan beskrives som kjærlighet, trygghet, glede og håp på samme tid. Jeg visste det var Jesus son hadde rørt ved mitt hjerte. Jeg ba en stille bønn og spurte Jesus om det var meningen at jeg skulle bli frelst IDag og ba om at han ville gi meg ett tegn eller en bekreftelse, og Jesus svarte jo selvklart på bønnen. så jeg fikk hva jeg ba om, en bekreftelse, en venninne lengre bak kom frem og ville ha meg med frem.

Den dagen sa jeg ja til Jesus! Halleluja, det var det beste valget jeg noen gang hadde gjort og noen gang kommer til å gjøre. Livet med Jesus har vært og er fantastisk, Jesus i min verdag er min styrke, han er min konge, min rådgiver, min redningsmann, han er den som tok mine synder og gjorde meg ren. Og han fyller hvert ett tomrom jeg måtte ha, han hjelper meg gjennom vanskelige situasjoner.

Han viser meg gang på gang at han er trofast og at hans ord er sannhet som alltid står fast og som skal være til evig tid!
Jeg har fått oppleve en hel masse den tiden jeg har vært frelst, blant annet misjonsreiser som har forvandlet mitt liv og andre menneskers liv gjennom hans storhet, kraft og kjærlighet!

Jeg vet bare en ting helt sikkert, og det er at Jesus døde for en som meg som ikke fortjente det i det hele tatt! Og han døde også for deg!! Gud er en Gud som er alt! Han elsker oss og kaller oss barn fra den dagen vi tar imot Jesus som vår herre, det er bare helt fantastisk:)

Guds fred og velsignelse være med dere :)

Vitnesbyrd av Lisbeth Mørch

Jeg er født i Drammen og oppvokst hos min mor de fleste år av min barndom og ungdomstid. Så langt tilbake jeg kan huske har jeg hatt en gudstro, og fra allerede barnsben av, så diktet jeg min egen bønn til Gud som jeg ba hver eneste kveld før jeg skulle legge meg, og jeg hadde sett på TV at noen kristne mennesker "korset seg", så jeg gjorde det samme etter at jeg hadde bedt min oppdiktede bønn. Jeg er ikke oppvokst i noen kristen familie, jeg kan bare huske at jeg var den føste i min familie som ble frelst og det var aldri snakk om Jesus hjemme hos oss. Allikevel var jeg bare 3 år gammel da jeg satt utenfor huset å lekte i en sandkasse vi hadde der. Min mor satt inne sammen med bestemor, som lå kreftsyk og veldig dårlig på sofaen hjemme. Bestemor hadde fryktelige smerter i magen pga kreften.

Plutselig går jeg fra sandkassen og inn til bestemor og mamma, og jeg la den lille hånda mi på magen til bestemor og sa følgende: "Du skal ikke være redd, mor, for Jesus passer på deg", og så gikk jeg tilbake til sandkassen å lekte videre. Min bestemor kunne fortelle at smerten i magen ble borte når jeg la hånda mi på henne, og hun ble frelst før hun døde av kreftsykdommen. Men tilbake til min "faste bønn"..Jeg husker godt hvor den oppstod. Barna som hadde blitt døpt som babyer ble invitert til kirken i 6- år's alderen for å motta kirkeboka. Det var en barnebok med bilder som jeg likte veldig godt og den dag i dag kan jeg huske at jeg følte en spesiell følelse i kirken, en høytidelighet. Så jeg lagde meg fra da av en bønn som jeg ba fra denne alderen og frem til jeg var 20 år. Hver kveld og uansett om jeg var ( senere i livet) sanseløst full når jeg la meg, og jeg tegnet korset over meg selv. Bønnen lyder sånn:Kjære Gud, takk for far, takk for mor, takk for bestefar, takk for bestemor, takk for tante, onkel, Kim, søster og bror.

Takk for hele verden, kjære Jesus' min, alltid er jeg din. Amen. ( Etterhvert fikk jeg min første sønn, Simen og flettet hans navn også inn i bønnen min)Så man kan si at jeg i gjennom hele livet har hatt en Gudstro. Da jeg var 16-17 år bodde jeg hjemme hos min onkel og tante i Drammen. En dag på skolen kom det noen fra Filadelfia i Drammen, og blant dem var en ung mann som het Tom Fhami. De vitnet om Jesus i kristendomstimen vår og inviterte noen av oss til å komme til Filadelfia på møte noen dager senere. Jeg reiste hjem til tante og onkel og fortalte hva vi hadde opplevd på skolen og sa at jeg kom til å reise til Filadelfia helgen etter. De sa at dette var greit. Og som sagt, så gjort. Sammen med ei venninne tok vi bussen til Drammen og deltok på møtet i Filadelfia. De ba for oss der, og jeg var berørt. Så reiste jeg da hjem igjen og fortalte hvor fint det hadde vært der på møtet og tante og onkel ble så sint. De sa at de hadde latt meg få dra fordi de ikke var redd for at jeg ville "gå på sånn tull", men at jeg nå ikke fikk gå der lenger. Og jeg dro heller ikke flere ganger etter dette.

Noen år fulgte, hvor jeg etterhvert fikk smaken på bylivet og festing og på et tidspunkt tok det helt av. Jeg festet i alle helger og i mange ukedager og fikk nok etterhvert ikke det beste rykte man kunne få. Jeg var ganske voldsom av meg også og kom ofte ut for slosskamper, og jeg likte tilogmed å sloss. Det ga status. Jeg forstod etterhvert at jeg var på full fart utfor stupet, og min mor hadde tilogmed tilkalt familiens lege til å snakke med meg, fordi hun så at jeg drakk så mye og så ofte.

Jeg husker at jeg syntes både hun og legen var idioter og jeg sa vel også dette til dem. Men jeg forstod alikevel at jeg måtte gjøre noe, så jeg ringte til sesjon i Drammen og tenkte at jeg skulle søke meg ut i militæret for å komme meg unna problemene som begynte å bli store der hjemme, men da jeg hørte en mannstemme i andre enden av tlf-røret, sviktet motet og jeg la på røret. Så var jeg altså blitt 20-21 år og jeg kom i møte med Evageliesenteret for første gang. Det første møtet jeg var på var i Salen, Halden. Onkel Daniel var forstander der på denne tiden ( Daniel Karlsen) og jeg bodde hjemme hos han og kona hans, Solveig, i noen måneder. På møtet stod jeg på bakerste benk og hørte at folk talte i tunger og aggerte som "gale" og så var det nattverd og en mann kom rundt med brødbiter på et fat og noe å drikke, som han delte rundt til folk i benkeradene. Da han begynte å nærme seg meg, løp jeg ut av lokalet og gjemte meg på doen til jeg visste at han måtte ha blitt ferdig med runden der hvor jeg hadde sittet. Og så gikk jeg tilbake til møtet. Mannen stod der og ventet ved plassen min og irritert tok jeg i mot brødet og saften han bød meg. Etter møtet var over sa jeg: "Jeg kommer ALDRI til å bli en del av denne galskapen.Bare et par uker ble jeg alikevel en del av denne "galskapen"..Jeg satt hjemme hos Onkel Daniel, som var en fantastisk varm person og han snakket ustanselig om Jesus.

Jeg fortalte han at jeg ikke turte å gå frem til forbønn for å bli frelst, så en ettermiddag satt vi i stua hans og "planla" morgendags møte og hvordan jeg skulle bli frelst. Onkel Daniel skulle si "stikkordet" og vinke meg frem, og jeg skulle gå frem som svar på dette, og vi gjorde akkurat som planlagt, og jeg ble frelst. Jeg kjente ingenting, ingen sterke følelser eller noen forandring, men ble fortalt at jeg alikevel var frelst og da trodde jeg på det.De sterke følelsene kom ikke før omlag 2 måneder etter at jeg hadde blitt frelst. Det var dåp i bassenget på Østerbo Evangeliesenter og Ludvig var der. Jeg husker han sa noe slik: " Du må jo bli døpt du, vet du, og gå foran med et godt eksempel"..

Og alle som kjente Ludvig, vet hvor full av kjærlighet han var, så jeg lot meg døpe.. Jeg var fortsatt veldig sjenert i forhold til dette med å være i sentrum for oppmerksomhet på denne måten, men lot meg overtale, for da Ludvig så på meg med de brune,snille øynene sine, så kunne jeg jo ikke si nei. Sammen med flere andre ble jeg døpt, og i møtet etter dåpshandlingen, ble alle dåpskandidatene kalt frem til forbønn og vi knelte ned ved noen stoler. Ludvig, onkel Daniel og Kisa ( søster av Daniel og Ludvig) var blant noen av de som ba for oss. Da turen kom til meg, kjente jeg at en av de la hånda si på hodet mitt og ba, og der og da skjedde det noe. Det var som om hele meg eksploderte i en ubeskrivelig kjærlighet og det var en sånn styrke i det at jeg som ikke en gang turte å lukke øynene mine å be sammen med andre ( av frykt for å se rar ut), ropte ut med lungers kraft. Det var som om noen vred om på en volumknapp inne i meg og lyden bare økte i styrke. Og det var en kraft som gikk fra hodet og helt ned i tærne som voldsomme bølger.

Etterpå fikk jeg vite at dette var åndsdåpen, og det lignet ikke på noen andre "følelser" jeg noen gang hadde kjent. Jeg ble forandret der og da! Husker at jeg løp til et toalett i nærheten for å se meg selv i speilet, for jeg var sikker på at dette jeg hadde opplved måtte være synlig på utsiden, og jeg syntes selv at øynene mine var blitt lysere og at de var blitt "levende". Og de som gjerne vil finne andre årsaker til hva dette var, kan godt prøve på det. Jeg visste ikke en gang hva åndsdåpen var, men fikk oppleve både dåp i vann og dåpen i den Hellige Ånd på en og samme dag med bare noen timer i mellom.

Siden den gang har jeg vært aktiv i tjeneste i en periode og jeg har også opplevd å gå ut av tjeneste, men troen min har aldri endret seg, og jeg bærer Jesus i hjertet og vil gjøre det til min siste dag. For jeg har smakt og kjent at Herren er GOD!!

Sårene er legt

«Sønnen din er omkommet i en ulykke.»
To politibetjenter har møtt opp på jobben hennes. Det kunne ikke være mulig!

Peter (6) var lys levende for bare to timer siden.

Sakte, men sikkert går det opp for Peggy Enerud.

Sønnen har blitt klemt i hjel i en smørehall på vei til skolen.

Hun går inn på personalrommet,

bøyer kne ved en søppelkurv og roper: «Gud, er dette sant, må du gripe inn!»

– Det gjorde han, sier Peggy sju år senere.

– Midt i min nød og smerte ga jeg livet mitt til Jesus på nytt, og det store vendepunktet kom. For meg, for Lilly, for hele familien, ja, hele menigheten.

Men historien begynner egentlig mye tidligere. I et alkoholisert hjem på Dal vokste søstrene Lilly og Peggy opp med ølflaska på foreldrenes nattbord 24 timer i døgnet. Krangel og bråk. Lange søndager tilbragt på Bjerkebanen med hestespill og alkohol. Men også en bestemor hvis gudstro var sterk som fjell, og en enkel barnetro på Jesus.

Ikke godtatt.

– Vi ble ikke ordentlig godtatt noe sted. Mamma var av reisende slekt, og var søskenbarnet til Ludvig Karlsen. Blant norske var vi reisende, blant reisende var vi norske.
Barna i nabolaget ble advart mot å leke med oss.

Jeg vokste opp som et usikkert og nervøst barn med forferdelig dårlig selvtillit, husker Lilly.

Peggy nikker.
Men så skjedde det noe.

– Mamma og pappa ble radikalt frelst. Ludvig Karlsen var den første blant de reisende. Vi hørte rykter om dette utrolige som hadde skjedd. Snart havnet hele familie på møte på Dal, og til vår store overraskelse gikk pappa fram og ble frelst. Han hadde jo vært så imot. Mamma hadde tatt imot Jesus rett før.

Det ble radikal forandring i familien Enerud. Hele familien ble døpt og tillagt Betel på Dal og

mamma og pappa giftet seg.

 ♥

Les mer her 

Jesus satte meg fri fra narkotika

- Jesus satte meg fri fra narkotikaproblemet og gav meg et nytt liv.

Det sier Karsten Vedøy fra Karmøy. Han var stoffmisbruker og svært langt nede inntil han, for tre og et halvt år siden, tok imot Jesus.

I voksen alder har Karsten Vedøy fra Karmøy vært svært langt nede. Men for tre og et halvt år siden ble han frelst. Han tok imot Jesus og livet ble totalt forandret.

Her forteller han til Norge IDAGs lesere om sitt liv og hva han har opplevd med Jesus.

Til sjøs
- Som barn gikk jeg på søndagsskole. Jeg gikk på junior og slikt, men som 16-17 åring reiste jeg til sjøs. Det var der jeg kom i kontakt med narkotika. Det begynte med amfetamin og hasj. Dette var i 1978-79. Etter dette gikk det slag i slag. På grunn av rusmisbruket greide jeg med nød og neppe å holde på jobber.

I 1998 gikk jeg inn i en ny fase i mitt liv, da gikk det bratt nedover. Da raste alt som het jobb og alt gikk ut på å få tak i penger til neste sprøyte, sier Vedøy.

- Hvordan kom du fri fra elendigheten?
- I januar 2001 kom jeg inn på noe som heter Karmsund ABR-senter. Dette er en felleskirkelig stiftelse. Der fikk jeg hjelp og der ble jeg frelst og der ble jeg fri.

- Jeg har kristne foreldre som hele livet har bedt for meg. Og også jeg har bedt til Gud hele livet - også den tiden jeg var hardt ute på kjøret. Jeg tror at jeg fra søndagsskolen fikk med meg en viktig ballast.

- Jeg vet at da jeg var en uke gammel ble det profetert over meg at jeg skulle reise rundt med evangeliet.
Det gikk jo ikke akkurat den veien...

- Først etter 37 år med bønn, har det gått i oppfyllelse! Jeg reiser omkring og forteller hva Jesus har gjort for meg og at også andre må ta imot Jesus, sier Karsten og legger til:

- Jeg reiser en del med Frelsesarmeen - men også med Loftet. Og i morgen skal jeg i en kirke og vitne om hva Jesus har gjort for meg. Dører blir åpnet for meg over alt!

Et nytt liv
- Hva betyr dette for deg?
- At jeg har fått et nytt liv! Det går ikke an å forklare - alt er snudd opp ned.

- Nå sitter jeg og drikker kaffe med banksjefen - i motsetning til da jeg gikk i rus. Da ekskluderte jeg meg ut av det gode selskap med vanlige, edruelige mennesker, forteller Karsten.

- Men jeg er også mye sammen med de narkomane og nå er jeg blitt som et forbilde for dem. De sier «Karsten, nå må du stå på».

- Jesus vendte alt fra mørke til lys! Nå er jeg også så privilegert at jeg får jobbe på en avrusningsklinikk. Det har jeg gjort i ett og et halvt år nå.

- Her tar jeg imot guttene og jentene når de er skikkelig dårlige. Jeg må kroppsvisitere dem og ta fra dem stoff, hvis de har noe, forteller Karsten.

- I jobben får jeg ofte se hvordan bønn virker. De kan være så dårlige og nedbrutte at det nesten ikke går an å komme lengre ned, men når jeg står i rommet ved siden av og ber til Jesus, ser vi hvordan de forandrer seg. Ikke sakte, - men raskt.

- Nå ser vi folk som var inne for ett og et halvt år siden og som var steinharde - er blitt frelst og har fått et helt nytt liv, sier Karsten Vedøy.

Stoler på Jesus
- Jeg stoler ikke på meg selv. Jeg stoler på Jesus. Det står i Bibelen at det to av dere ber om, det skal dere få av min far i Himmelen.

- Jeg har gang på gang opplevd at det man ber om, det går i oppfyllelse. Gud står på løftene sine, sier Karsten.



(fra artikkel i Norge idag )

Hildes vitnesbyrd !

Jeg heter da Hilde og vil gjerne fortelle litt om veien til mitt store valg...det å bli frelst.

Jeg har alltid hatt en tro i mitt hjerte, men livet har bydd på mange utfordringer/fristelser...og ble mange år ute på ville veier før Jesus virkelig banket på min dør.

Jeg ble født og delvis vokst opp i Hønefoss...med en far som drakk ofte og mye krangling og festing. På skolen ble jeg mobbet mye og følte en veldig ensomhet inni meg. Følte jeg aldri var bra nok og sto som regel alltid ved det faste treet mitt. Så på alle som lekte og hadde det morro...ønsket bare noen skulle komme til meg og spørre skal vi leke...allerede på den tiden begynte jeg å tenke hvorfor måtte jeg bli til...hadde bare lyst rømme langt vekk fra alt.

Hjemme var det bare festing uansett og pappas apetitt på kvinner hjalp ikke det heller.
Til slutt endte det med mye skulking og gikk så som så i timene. Ble oxo kjent med ei jente etterhvert som viste seg nesten å være nabon min. Vi ble som to erteris og var sammen omtrent hver dag.Ikke skjønte jeg att jeg bare ble utnyttet...men var tross alt bedre enn være hjemme uansett. Etter hvert begynte vi henge på ungdomsklubb og med de populære gutta. Allerede da banket Jesus på i mitt hjerte...men jeg var langt fra klar. Så da jeg var ti år kom den vonde beskjeden om att mamma og pappa sku skille seg. Og det betydde att jeg, min bror og mamma skulle flytte fra Hønefoss. Og til Eidsfoss...det var utrolig tungt og ble mye styr ut av det hele. 

Når jeg tenker i dag...så er jeg veldig glad for att vi flyttet derifra. Så begynte jeg på ny skole og ble ikke no bedre der. Mer mobbing og mer ensomhet...og ga egentlig blaffen i hele skolen. Dårlige karakterer og spilte ofte syk bare for å slippe skolen. Jeg fikk oxo extrastøtte te ett par fag...med andre ord ble jeg hentet i klasserommet og tatt inn på ett annet. Og følte meg rett og slett bare dum...hjalp ikke akkuratt att andre minnet meg på det heller. Samt det att pappa kom flyttende etter te Eidsfoss...og mamma og pappa flyttet samnen i et hus. Men ble langt fra no bedre, og gjorde alt for å slippe å være hjemme.

Så kom man på ungdomsskolen og der fikk jeg den store interesse for bla gutter og festing. Husker dem arrangerte fester på skolen, vel å merke alkoholfrie...men vi hadde da folk te å kjøpe øl te oss vi. Bare den lille rusen av en øl...det føltes så godt. Glemte sjenertheten litt og ja,alt føltes bare kult og tøft. Samt ble kjent med en fyr på de festene som viste seg å være meget populær. Og hvor kult var ikke det lissom...selv om det oxo bare var ren utnyttelse. Men denne gangen var det sexuell utnyttelse...det å bytte sex mot armekrok og nærhet. Følte att noen likte meg, men han gjorde jo egentlig ikke det...var kroppen min han likte. Og da var jeg i gang...slik fortsatte det sex og alkohol og den rusen ble bare sterkere og sterkere.

Jeg flytte hjemmefra da jeg var 16...og da var jeg voksen ja. Ingen bestemte over meg lenger. Ikke viste jeg att det var starten på ett mareritt...flytta sammen med en fyr forlova meg og varte rundt to tre år tesammen.,I løpet av de årene ble jeg helt psyka ned, gikk med selvmordstanker og endte,en tur innom krisesenteret i Drammen. Men ble ikke der lenge...jeg trang da ikke hjelp, og satan lurte meg tebake te han fyren og sånn holdt det på. Alt ble bare en vane te slutt...kroppen min var kun ett kjøttstøkke bruk og kast og alkoholen ga en deilig rus. Der og da...og sakte men sikkert begynte nervene å bygge seg opp.Sov lite og kjente selvmordstankene ble skummelt sterke. 

Men en dag greide jeg rive meg løs fra det forholdet og jeg vet med handa på hjertet att det klarte jeg ikke alene. Jesus var med meg hele veien...men jeg fortsatte med mitt og gikk lengre og lengre mot stupet. Jeg ga egentlig bare blaffen i alt...droppa skoler, prøvde jobber men holdt aldri lenge. Jeg bare levde der og da og tok det som det kom. Og ble mange kosevenner rundt omkring....ble en sånn rus på en måte det oxo som alkoholen..bare måtte kjenne nærhet. Etter sexen var det enten beine avgårde og få ut tårer...elller krype seg sammen i fosterstilling og kun føle seg skitten. Dette varte i mange år og mistet meg selv fullstendig. Jeg endte opp i flere forhold, men var for rastløs te att det varte så lenge...jeg savna rusen jeg levde på , ble avhengig på en måte. Kjeda meg fort da jeg kom i forhold...så kom den dagen da min far døde av kreft i 2003 og da havna jeg skremmende langt nede.

Alt bare raste sammen og ble mye festing på by...ikke minst extra sterkt behov for gutter. Følte jeg bare,ga opp alt og tårer bare fossa på dag som natt. Alikevel klarte jeg ikke gi opp...på den tiden kjente jeg troen ble sterkere og var en kamp inni meg. Men satan hadde fortsatt overtaket...jeg var langt fra vanskelig å overtale te alt som var galt. Jeg gikk så langt att jeg prøvde stoff en gang...men det var kun den ene gangen. Var i forhold da oxo og ble kjendt med ei som gikk på dette hver dag...og en kveld vi sku på byn i Fredrikstad falt jeg for fristelsen. Var no "pepper" vi sniffa inn i nesa...og husker jeg ble livredd utpå kvelden.,Begynte kaldsvette, hjertebank, alt gikk så fort og begynte se tåkete. Og verre ble det utover natta...og ringte legevakta på morran. Aldri vært så livredd i hele mitt liv..Og da ba heg i stilhet. Og etter den gangen har jeg aldri rørt no stoff! Men suget etter aljohol og sex fortsatte og ble bare mer og mer tappa for,energi. Jeg ville så gjerne endre meg starte ett nytt liv men klarte ikke...hadde ikje krefter.

Så reiste jeg te Nord og begynte jobbe der. Så det som en fin rømningsvei, men ble langt fra kvitt problemene for det. Havnet på sykehus te slutt med blødende magesår og angstanfall. Men jeg tok det ikje alvorlig og fortsatte mitt vanlige løp. Innte det året jeg fylte 30. Da skjeddet det...En kveld i Drøbak satt jeg og løste kryssord..så kjente jeg no veldig brenbende følelse i kroppen. Tårene rant og rant og jeg begynte be sånn helt uten vidre...så skrev jeg sms te ei att nå ville jeg ta imot jesus av hele mitt hjerte og ville døpes. Og litt etter var datoen allerede satt...jeg,var redd men kjente samtidig,en indre ro.

Og,suget etter alkohol forsvant. Og nu liker jeg ikke,alkohol i det hele,tatt...blir kvalm bare av lukta. Og fått ett annet syn på kroppen min. Sliter fortsatt med angst...men vet att jeg en,dag vil bli løst fra det og Sobrillen...nu har jeg med meg Jesus i mitt hjerte og han vil lede meg. 

Når jeg tenker tebake...så tenker jeg att jeg att rart jeg har overlevd. Hver gang jeg følte meg helt nede, så var det noe,som ga meg krefter...takk Jesus for att du aldri ga meg opp! Nu er det se fremover, leve med Jesus og ingenting vil få meg tebake te mitt gamle liv. Uansett hvor store fristelsene er...ALT makter jeg i ham som gjør meg sterk!

Vitnesbyrd av Fredrik !

Det begynte med at vi var en gjeng hos en venninde og røykte oss fjerne på hasj.

Venninda mi gikk ut for å hente en mann og vi måtte gjemme pipene. Jeg visste han var en kristen og begynte å spørre han om det å være kristen. Og jeg kjente en herlig atmosfære og en hunger etter det han hadde. Jeg hadde søkt etter dette alle plasser unnatt hos Gud.

På grunn av at jeg var litt fjern på hasj fikk jeg ikke med meg alt han sa, men jeg fortalte han at jeg skulle prøve noe helbredelses greier for å få et bedre sinn. Men han advarte mot dette om det ikke skjer i Jesu navn.

Men så begynte jeg å fortelle han om en episode da jeg var hos en kamerat og det spøkte der. Vi sniffa noe speed (stoff åpner opp for ondskapens krefter) og jeg følte at om jeg gikk ut i gangen der det spøkte mest så ville noe angripe meg, men jeg måtte ut på do. Og da kjente jeg at noe kom å angrep meg og jeg falt i bakken og det kjentes ut som det kvelte meg, og jeg fikk dødskramper og begynte å riste som bare det. Jeg skulle gå videre og så noe svart framfor meg og skulle gå å legge meg men fikk ikke fred for disse onde kreftene plaget meg.

Jeg fortalte disse tingene til denne kristne mannen og endelig var det noen som trodde meg. Men jeg var mer interessert i denne herligheten og freden han bar på, og når jeg snakka med han var det som om jeg var en liten unge igjen som kjente på følelser og samvittighet som jeg hadde rust og synda vekk.

Det var en slags fylde, og dette trengte jeg og jeg var villig til å gjøre hva som helst for å få det.

Da han hadde reist satte jeg meg i sofaen og en stemme kom å sa : FALSK HÅP ! Jeg skjønte senere dette var en demon. 

Men så kom en herlighet over meg og jeg skjønte det var Jesus og all hasjen gikk ut av kroppen og de røde øynene mine ble helt blanke igjen.Jeg klarte å tenke klart ( noe jeg ikke hadde klart siden barneskolen). 

Venninden min ble helt sjokkert over det som hadde skjedd, men hun ville jeg skulle røyke hasj, men jeg hadde ikke samvittighet til det.

Så ble jeg frelst og det skjedde masse ting, men til slutt flyttet jeg og min venninde inn til denne kristne mannen og bodde der ca 2,3 mnd mens han lærte oss opp i å bli sterke i Gud. Vi lærte å prise Gud og synge og fra begynnelsen var det litt flaut, men jo mer vi sang jo mer fikk vi kjenne på denne kraften og herligheten.
Alt ble nytt for meg til og med naturen ble som ny !

En gang vi satt i bibeln begynte han her troende mannen å snakke i tunger og det hadde jeg aldri hørt før, visste ikke hva det var men det var så stilig ! Og jeg kjente at dette måtte jeg også ha. Og en dag jeg satt på rommet kom det ett ord og ett til og fler og det var veldig nytt og sterkt.

Så døpte vi oss jeg og venninda mi ( full neddykkelse i vann) og etter ca 2,3 mnd hos denne mannen flyttet jeg hjem. Han var nok litt redd for jeg skulle falle tilbake til det gamle livet, men jeg begynte å studere og granske bibelen.

Jo mer jeg leste og vandret med Den Hellige Ånd, jo mer kjente jeg hvor fantastisk mye bedre dette var enn verdslig stoff. Med bønnelivet og lese og med Den Hellige Ånd så ble det en helt ny verden og jeg ble så fylt av en ekstrem herlighet at jeg nesten ikke kunne holde ut !

*

Der din fantasi stopper begynner min virkelighet !

Uttalelsen kommer fra
Inger Margrethe Krogh,
som har vokst opp på barnehjemmet
Waisenhuset i
Stavanger. Overgrep. Mishandling.
Rus. Overdose
og selvmordsforsøk. Inger
kjenner helvetet på jord.

Desember 1961 til august
1977: Waisenhuset

Allerede som ni måneder gammel baby havnet Inger på Waisenhuset,
et barnehjem med kristent eierskap i Stavanger. Barne- og ungdomsårene
på Waisenhuset var som et langt mareri . Misbruk, fysiske avstraffelser
av ulike slag og mangel på voksenkontakt.
Inger kan ramse opp og fortelle historier som knapt er til å tro.

17 år og levde på gaten.

Inger bodde på barnehjemmet til hun var 16 år, men allerede som 11-
åring begynte hun å ruse seg. Det begynte uskyldig med hasj, men etter
hvert ble hun hektet på sterkere stoff er. Narkotikaen og alkoholen
fikk hun tak i gjennom de eldre beboerne.
– Rusen ble en fl ukt fra det helvetet som jeg levde i,

sier Ingerog forteller at allerede da var hjertet
blitt hardt som stein.
Det er mye i Ingers historie som aldri kommer på trykk.

Selv ikke hennes nærmeste får vite alt.

Da hun kom tilbake til Stavanger som 22-åring, var hun nøktern.

Kort tid etter  giftet hun seg og fikk en datter: 

– Jeg husker at da jeg lå på sykehuset og så inn i min datters øyne,
tenkte jeg at om ikke annet så skal jeg leve for disse blå øynene.

Hun fikk også to barn til, en gutt og en jente.

17. februar 1995: Tok overdose

Inger forteller at hun hele tiden visste at hun aldri måtte se seg tilbake.
Likevel valgte hun i 1994 å oppsøke byarkivet for å få papirene sine.

Og møtet med sin egen historie tok fullstendig
knekken på henne.

17. februar1995 tok hun en kraftig overdose. Målet var å få dø.

– Det var ikke av egoistiske grunner. Men jeg leste papirene og tenkte:

”Gud, det er meg. Dette kan ikke noen få vite, og i
hvert fall ikke barna mine.”

November 2006:
Kalt til å vitne

De to årene med Jesus har gjort Inger godt. Mørkt hår, levende blå
øyne og en flott figur. Ingen skulle tro at den Inger som stiller til intervju
nærmest var trukket opp av helvetet for drøye to år siden!

– Jeg så totalt annerledes ut, mange kjenner meg ikke igjen. Du skulle sett øynene
mine; de var svarte av bitterhet.

Til slutt et sitat fra Inger :

Jeg undres
oftee over kristne som er så lite brennende; fatter de ikke hvor stor Jesus er?

Har han sagt at vi skal gå ut og gjøre til og med større ting enn ham,
så må vi ta ham på ordet!

Dere kan lese mer om hennes historie HER på side 8 :)

*

Vitnesbyrd av Tove Mette ♥

Jeg vil dele ett vitnesbyrd om da jeg sa JA til Jesus.

Jeg begynte å leke med spiritisme da jeg var 16 år. Syntes det var en grei spenning og så ikke noe fare forbundet med det. Senere kjøpte jeg meg tarotkort, heller ikke dette så jeg på som farlig. Vinteren 2004/2005 fikk jeg ett behov for å ha en bibel i huset. Jeg fant fram bibelen jeg hadde fått på skolen, MEN da jeg skulle åpne den og begynne å lese fikk jeg en skremmende tanke: "DERSOM DU LESER I DEN BIBELEN, VIL DU FÅ SE TING SOM DU IKKE HAR GODT AV!"

Jeg har alltid trodd at det er mer mellom himmel og jord enn det vi ser, så jeg ble redd, og la bibelen bort. Jeg flyttet fra den leiligheten jeg da hadde, og det siste jeg tok med meg ut fra den leiligheten, var tarotkortene. Hvorfor det ble sånn? Vet ikke. Ca 14 dager etter at jeg flyttet, falt jeg i en dyp depresjon. Livet syntes vanskelig å leve, ting bare gikk imot meg. Jeg begynte å få mareritt hver natt, det var den samme drømmen hver natt: En stor skikkelse som sto over meg, klar til å ta meg. Han sa:-HAHAHA, DU TILHØRER MEG!!! 

Jeg gråt av redsel og prøvde å be fadervår, men til min store forskrekkelse, så husket jeg ikke fadervår.Skikkelsen lo bare enda høyere:-HAHAHA, DU HUSKER DET IKKE! DU TILHØRER MEG!!!! Hver natt våknet jeg, livredd. Hva var dette? Jeg åpnet meg for søskenbarna mine som var kristne, som så alvoret i det. De fikk tilkalt forstanderen i menigheten deres. Han ba meg å lese noe i bibelen, men det torte jeg ikke, jeg hadde jo blitt advart! Han ba med meg til frelse, og etter det hadde jeg ingen frykt for å lese det han hadde slått opp.

Forbannelsen var brutt! Marerittene stoppet umiddelbart, takker Jesus for det!!! Tenk for en god Far vi har! Han sendte de rette redskapene i min vei, akkurat da livet mitt så mørkest ut.
Jeg har opplevd MYE med Herren, så til deg som kanskje ikke kjenner Ham: Gjør noe med det! Du har INGENTING å tape på det, for Han elsker deg, og vil deg bare godt!

*

Tove Mette Bengtzon

Vitnesbyrd / Dikt av Ann Christin

Du søkte meg Herre, midt i den dypeste natt..
Du fant meg å ble min evige skatt! ♥ ♥
Mitt blikk var nedbøyd mot jorden..
da rørte din hånd ved meg og løftet
mitt blikk opp til deg! :))
Nedbøyd og forslått så jeg opp
til deg,kjære jesus! ♥ ♥
Mitt hjerte som var fullt av uro og tvil
ble fylt av din fred og glede! :))
Og jeg fikk kjenne at din kjærlighet ♥
var mektig tilstede.. ♥ ♥
Til korsets fot jeg meg klynget..
og der fikk jeg legge av meg alt som tynget!
Hele mitt liv forandret ble da jeg
min kjære frelser fikk se og for han bøyde kne.. ♥ ♥

Ann Christin S Suhr

Vitnesbyrd fra Dan Lewi !

Jeg hatet livet mitt, ville bare dø. Det eneste jeg likte med livet var å lage musikk og male bilder. Ellers drev jeg med selvplaging og ruset meg på det jeg kom over. Jeg var innlagt på utredningspost 5 på psykiatrisk i Tønsberg, etter 7 måneder kom jeg ut med diagnosen paranoid skizofren. Tomheten og ensomheten drev meg inn i et hardt rusliv. Jeg var opptatt av det okkulte, UFO’er, destruktiv psykologisk selvplaging og mye annet. Var ofte psykotisk og havnet flere ganger på psykiatrisk, som regel i forbindelse med rus.

Nå er lyden en annen. Før var livet som en forferdelig ulyd, nå er det som den deiligste harmoni. Jeg er som en gitar som må stemmes hos Gud, helst hver dag for å beholde rene toner. Erfaringen er nå at Gud elsker meg, og Han viser det igjen og igjen. Han helbreder i kroppen, Han helbreder i sjelen, Han gir håp og fred.

Gud har gitt meg evnen til å se andre, og bry meg om andre, lytte, tjene, elske. Ikke minst et dypt ønske om å være med å hjelpe mennesker til frihet fra selvplaging, suicidal tankegang, det okkulte, angst og alle typer frykt, selvhat, massivt tankekjør, rus, ensomhet, forskjellige slags plager etc…

Jeg vil mest av alt lytte til deg. Skriv til meg “mrk” Dan Lewi. Email: svakesrost@gmail.com eller kontaktskjemaet vårt!!

Det finnes et håp, håpet som aldri forsvinner, Jesus!

Dan Lewi

    http://​danlewiolsen.blogspot​.com/

Halleluja!

Halleluja! 

Jeg er vokst opp i et godt hjem,- var rimelig flink på skolen. Mistet pappa i 1973 av kreft og mamma mistet jeg i 1998, også hun av kreft. Det har vært mye kreft i familien. Jeg startet med å røyke hasj som 15-åring,- og startet som sprøytenarkoman med amfetamin som 16-åring. 

Ble veldig fort "min bane!" Stoffet fikk sin vei gjennom meg,- og det gjorde meg til en manipulerende drittsekk i 2 sko! Rus og kriminalitet er noe som følger hverandre "hakk i hæl",- så det kostet meg 16 år i fengsel,- for både vold og vinningskriminalitet. Eneste jeg greide,- og hadde peiling på var å ruse meg. Eneste som også betydde noe var rusen!! Ruset meg fra all kontakt med familie,- og fra kontakt med min datter,- som idag er 17 år. I 2006 var jeg gjennom 2 hjerteinfarkt med 5 mnd mellomrom. Greide å stable meg sånn nogenlunde på bena igjen for å komme tilbake i rusen,- som bestemte alt over meg!

Begynte å bli lei mangelen på liv,- men amfetaminen hadde full kontroll på meg. 2 dager før jul i 2008 fikk jeg en kreftdiagnose pr. brev. Fikk ingen informasjon,- eller oppfølging,- så jeg måtte på nettet for å lese meg til diagnosen min. Viste seg at det var en type prostatakreft med spredning opp til mageregionen,- og dem fryktet at den skulle spre seg til skjellettet. Var gjennom 2 store operasjoner i 2009. Begynte å få kontakt med rusomsorgen i Elverum,- som var der for meg hele veien. Dem tro til med en gang jeg ytret et ønske om hjelp,- for det er ikke lett å be om,- hverfall ikke som en misbruker! 31-års amfetaminmisbruk gjør noe med en. 13.november 2009 ble jeg kjørt til Østerbo Evangeliesenter i Halden av rusomsorgen i Elverum. Veide litt over 50 kilo,- og nyoperert. Tok et valg som forandret hele meg. 

Ble frelst etter 10 dager,- og døpte meg 2 dager etter det. Hadde jeg ikke kommet på Østerbo,- så hadde jeg ikke vært i livet idag! Fra en eksistens,- fikk jeg plutselig et liv med mening!! Halleluja! 

Å bli frelst var redningen for meg. Idag er jeg elev ved Varna Evangeliesentrets Bibelskole og jeg trives. Har fått leilighet i Elverum,- og flytter hjem i juni 2011. Har også fått kontakt med min skjønne datter.

 . Har ikke hatt noen sprekk ,- eller sug etter stoff.

Av Nåde kan jeg sitte her å dele min historie,- hadde ikke kommet noen vei uten Herren. Livet som rusfri,- og røykfri og helt frisk er jo bare helt herlig fantastisk! 

DET ER ALLTID HÅP FOR DEN SOM SLITER Å KOMME SEG UT AV MISBRUKET.

Mitt vitnesbyrd !

Jeg er en gutt på 19 år , som begynte i 12 års alderen med kriminalitet og rus , ble tidlig registrert i poltiets papirer og brydd meg ikke om det, ettervært som år gikk begynte jeg på sterkere stoffer som kokain , piller , ghb osv , alt jeg tenkte på tilslutt var bare meg selv og ga opp familie og venner og jeg følte meg ikke bra nok vis jeg ikke ruset meg ! 

Så dagene ble bare værre og værre , men heldigvis så møtte jeg veggen og fikk nok, noen venner av meg nevnte evangelietsenteret og jeg ble med på å dra inn på intaket i Oslo , og det angrer jeg ikke på !! 2 dager etter jeg kom til østerbo så ble jeg frelst , halleluja ! 

Og døpt i ånden uka etterpå og døpt i vann noen dager etter ! Og ingenting i livet mitt har følt så rett som det gjorde ! Og Jesus har gjort så mye med meg !! Jeg har fått familien og samvittigheten tilbake og all den kjærligheten til mine brødre og søstre er så stor ! Ingen kraft er så stor som den hellige ånd ! Og jeg makter alt i han som gjør meg sterk ! 

Jesus har gitt meg en skoleplass her på østerbo og styrke til å klare meg gjennom dagene , Jeg priser og takker Herren Jesus vær dag som jeg får lov til å leve i hans ånd og hellighet ! 

Guds fred i Jesu navn ! Amen

Mobbeoffer i mange år - ble frelst !

Allerede i barnehagen har jeg nå forstått at Djevelen har prøvd å ødelegge meg til å bli den jeg er idag.
Jeg var tydelighvis et naturlig mobbeoffer, jeg var en vakker gutt( har sett bilder ), og var ikke hverken for stor eller liten  av vekst.

Mobbingen forsatte på skolen, jeg husker jeg var raskest i klassen allerede i første klasse. 

Kan være at jeg skilte meg ut, ja.

Lang historie kort, jeg kom gråtende hjem omtrent hver dag fra skolen med gjengen bak meg.
Utviklet et heftig temperament som de selfølgelig syntes var enda morsommere.

Far og mor var begge sosionomer, så de hadde vel nok med å redde andre.
Når jeg kom hjem, visste jeg aldri hva slags humør mutter'n var i, så det skapte enda mer usikkerhet for meg.
Var så heldig å vokse opp like ved Frognerparken i Oslo, og elsket å sykle ( gjør det enda, med eller uten motor )

Så å sykle ble måten jeg "klarte meg". Ble selvfølgelig aldri bedt på fest eller andre ting. Og alltid valgt sist sammen med en utviklingshemmet vi hadde i klassen, når vi skulle velge fotballag i friminuttet.
Så jeg ble vel en slags enstøing på tråsykkel, elsket å sykle om kapp med trikken og på kanten av stupet ute på Bygdøy. Ingen som ville savne meg likevel tenkte jeg...
 

Skolen gikk passe greit fordi jeg fulgte med i timen, men gjorde aldri lekser. Ville ikke væe hjemme fordi Mutter'n mobbet meg osgå. Tror min eldre bror fikk det fysiske ved slag i ansiktet. Min eldre søster slapp alltid unna, tror jeg.

Vi bodde i 5. etg uten heis ved siden av loftet i en bygård på Frogner i Oslo. Det var en såkalt 100 års leie. Så Jeg fikk mye gratis trening ved å løpe i trapper.
Jeg fikk dårligere syn etterhvert på barneskolen og måtte begynne med briller når jeg var ca 10 år, dette var før myke kontaktlinser. Men turte aldri å bruke brillene for å ikke gi flere grunner til å mobbe meg. det resulterte at jeg satt meg nærmere og nærmere tavla.

Til Jul i sjette klasse ble mine foreldre skilt, så da flyttet jeg, min søster og Mutter'n til Elverum. Og der fortsatte mobbingen pga spåket og sjalusi fra gutta.

Etter 9 år på skolen var det tilbake i Oslo, hvor jeg etter 2 år på skolen begynte som lærling som bilmekaniker. Der begynte det bra, helt til jeg fikk lærlingedåpen! den besto av sagflis, vann, diesel osv. De kom bakfra med et kar og helte over hodet mitt, dette var en fredag, jeg klikka og dro hjem. Ble "syk" hver fredag i lang tid etterpå.

Men så nærmer vi oss "gjennombruddet"!
Det var to mekanikere som kjørte Harley Davidson choppere der. Han ene var med i Oslo's eldste Biker klubb og han andre var/ er fortsatt med i Holy Riders. 

Dengang syntes jeg de så veldig skumle ut, jeg var ca17 år.
Etterhvert ble jeg kjent med begge, og ble med han i HR på et møte i Oslo.

Det hadde jeg aldri gjort før, bare hvert i kirka pga konfirmasjon.
Etter noen turer dit gikk jeg tilslutt fram til forbønn og ble bedt for.
Jeg tok imot Jesus, men skjønte ikke det med en gang. 

Det var samtale etter møte, og jeg ble sittene med en eldre herremann som spurte hvordan jeg hadde det. Jeg svarte " jeg er ikke sikker, men jeg er helt sjelven. Han sa at det er nok at du har tatt imot Jesus. Javel, tenkte jeg. Da har jeg nok det. Så jeg ble frelst den kvelden i 1989!

Erlend

Stengte alle ølsjappene

Våren 1948, California.

Jack Coes teltmøter.



Den kvelden når jeg innbød til frelse, hvem kom nedover mot plattformen uten kvinnen fra radiostasjonen. Hun ble herlig frelst og mottok dåpen i den Hellige Ånd. Den samme kvelden som hun ble frelst kom en kvinne i en flott Cadillac og kjørte opp foran teltet og kom inn. Sjåføren ble ute i bilenog ventet på henne.



Jeg var akkurat ferdig med å predike, da denne kvinnen kom gående fremover og knelte ned ved alteret og ga sitt liv til Herren. Hun var katolikk og hadde fler ølsjapper i byen og hadde til stadighet mange kunder.



Etter at hun ble frelst stengte hun alle sine ølsjapper. Hun kom tilbake til et møte og ble døpt i den Hellige Ånd. Hun så at noen av menneskene rakte sine hender i været og priste Gud. Hun fikk den ideen at hvis man ble velsignet av å holde hendene i været, ville hun holde dem i været hele tiden.



Hun pleide etterpå å komme til møtene med hendene i været og forlot møtet med hendene i været ! :)

Vitnesbyrd av Ståle

Jeg opplevde å bli satt fri fra et liv i fortapelse og nedverdighet!

Jeg som skriver dette er en gutt på nå 37 år som vil dele med dere mitt vitnesbyrd....
Jeg ble tidlig under oppveksten presantert for rus og kriminalitet som dessverre også ble mitt (u)liv....
jeg ble sendt på en spesialskole for vanskeligstilte barn når 8 år gammel og fikk derifra en god skolering til både rus og kriminalitet... jeg blei første gang satt i fengsel når jeg var 14 år gammel,2 uker i varetekt i kongsbergfengsel...
jeg opplevde at både rus og kriminalitet var livet mitt denne tiden og i mange lange år etter...
sist jeg satt i fengsel var for 4 år siden... jeg har vel egentlig i perioder av denne tiden og tiden før i livet rettet spørsmål til herren om hvorfor tingene egentlig måtte være sånn...Kan huske at jeg som barn,allerede i barnehagen fikk høre om herren og at jeg også tidvis søkte og ba han om hjelp under oppveksten.... jeg satt somsagt i fengsel sistgang for over 4 år siden... jeg hadde da fått en dom på 16 mnd og opplevde egentlig at livet var et helvete som det jo også hadde vært i mange lange tunge år. 

 Jeg satt en kveld på cella og hørte en røst i mitt hode som sa les romerbrevet 5,jeg ringte på og ba om det fantes en bibel jeg kunne låne?... fikk etter en liten stund et nytestamentet som betjeningen ga meg... jeg åpnet bibelen og leste romerbrevet 5 og forsto hvert et eneste ord jeg leste, forsto at han så på meg som rettferdig og tilgitt på tross av alle mine feiltrinn i livet..jeg tok da kontakt med presten i fengselet og kom da med på en bibelgruppe hvor jeg opplevde å få bli mer kjent med Gud... 

jeg bestemte meg for at jeg nå skulle søke hjelp og sendte en søknad til en kristen rehabilitering i vikersund(kimerud gård) om behandling og om jeg eventuelt kunne få komme dit i løpet av soningen og samtidig til fengselstyret om jeg kunne få sone resterende av tiden på rehabilitering(fengselsloven§12 soning under behandling).. jeg opplevde å få både behandlingsplass og at søknaden gikk igjennom....

eg kom til kimerud og har igjennom den rehabiliteringsperioden og tiden etter, opplevd at friheten min er jesus kristus og som han selv sier, den som finner meg finner livet... takker gud for livet Og vet i mitt hjerte som jeg pleier å si!:er det håp for meg,så er det håp for alle!!!!! gud er god!!! 

Ståle

Mitt vitnesbyrd

Mitt vitnesbyrd

I min lengsel etter kjærlighet i denne verden dro jeg ut på en reise som dro meg lenger og lenger ut i det ytterste mørke.

Jeg gikk i en menighet til jeg ble konfirmert. Ingen av foreldrene mine gikk der, jeg var med i kor med på junior, samlinger, turer, men jeg hadde likevel en tomhet inni meg, jeg lengtet etter kjærlighet.....Jeg følte aldri jeg passa inn noen plass....følte aldri jeg ble en av "gjengen" jeg ville ikke gå der mer....ville finne på noe annet...så min far ringte pastoren og ba de ta litt ekstra vare på meg pga hvordan jeg følte det....men det ble ingen forandring, så jeg fant ut jeg ville heller ut på byen og begynne å drikke og leve livet, finne ordentlige venner der.....

Det begynte så bra, jeg fikk masse venner og masse gutter og følte meg godtatt, populær og hadde det veldig gøy ! Ja for gøy var det, vi har hatt det sååå mye morro, mange gode minner . Men........jeg forsvant mer og mer ut i mørke, onde krefter fikk mer og mer makt over meg, jeg begynte miste styringen, jeg hadde ikke lenger kontroll på hvor mye jeg drakk og det ble mye piller og annet og jeg surret mer mer og mer ut i syndens mørke.

En tomhet begynte inni meg, jeg følte meg utenfor.....følte ingen likte meg, venner var ikke alltid venner.....mye svik, baktalelser, løgner, falskhet.....og jeg var det garantert mot de andre jeg å....

Jeg søkte mer og mer trøst i alkoholen, piller....amfetamin.....Skled lenger og lenger bort ....fikk angst og frykt, deppresjoner.....tomhet, følte alt var mørkt.....Søkte å finne trøst hos mennesker, men ingen så ut til å bry seg, ingen spurte hvordan jeg hadde det.... INGEN brydde seg, ikke engang på sykehuset når jeg prøvde kutte pulsåra....Eneste legen sa: hmmm...har hun klart treffe hovedpulsåra tro....nei det gikk bra .....Så ble jeg sendt ut, full og surrete i hodet....reiste hjem til meg selv....

Mamma var syk, hadde MS....hun var mye borte og mye på sykehuset...en dag jeg kom hjem fra skolen var hun borte, jeg trodde hun var død....jeg ringte rundt og kom i kontakt med sykehuset. joda der var hun, lå på intensiven hun, ingen hadde sagt noe til meg. jeg reiste opp og fikk beskjed : Det er ingenting vi kan si annet enn at vi bare får se imorra om hun overlever. Så sendte de meg ut...ingen pratet med meg....jeg svimla ut i korridoren...reiste hjem.....

Mamma hadde mye medisiner i skapet hjemme.....begynte ta noen få piller så litt fler så enda mer....begynte blande med alkohol....Ble kjørt til sykehuset, fikk beskjed: pass på hun må IKKE sovne da kan hun dø .....

Mamma ble dårligere, hun satt i halsen jeg måtte slå henne i ryggen så hun kunne få pusten igjen, hun ble blå på leppene ....jeg slo henne ut av rullestolen, der lå hun på gulvet med blå lepper og jeg var så redd klarte ingenting....men så fikk hun pusten igjen....Det gikk bra denne gangen også....jeg gikk konstant redd......Ingen pratet med meg.....jeg satt alltid så på alle folkene som kom for å hjelpe henne....ingen pratet med meg.......

Alt ble mørkere og mørkere.....Jeg var på fest, drakk ren 60% brennevin rett ned...pøste på..litt piller.....orket ikke mer smerter.....våkna opp med slange i halsen og brakk meg og brakk meg....ingen på sykehuset tok en prat med meg....

Mamma flytta på sykehjem....hun kunne nesten ikke prate, helt lam... Livet var hardt...jeg ba for mamma hver dag i 17 år om at hun skulle bli frisk, når hun var død ba jeg for henne om at hun måtte våkne.

Jeg drakk og drakk enda mer....inn til pumping igjen.....søke trøst i gutter og piller.....Ingen hjalp...ingen spurte hvordan jeg hadde det.....

Jeg var på byen, på et utested....jeg hadde inntatt endel piller, ante ikke hva det var. Jeg følte meg edru men begynte spytte på gulvet. Personen som var med meg syns det var litt merkelig å begynne å gjøre, og tok meg med ut på utsiden. Jeg husker ikke mer.....Våkner opp på sykehuset....Sitter en mann ved sengekanten. Jeg skjønner ikke hvor jeg er , er jeg død....hvor er jeg.....han svarer meg ikke, jeg husker ikke noen ting, hva gjør jeg her hva har jeg gjort.......! Ei sur sykepleierske kommer inn og lurer på om jeg vil ha saft.....hun går like sur ut igjen...ingen prater med meg.....jeg skriver meg ut på eget ansvar.....De hadde vært 5 stk som måtte holde meg fast i sengen...hadde jeg kommet 15 minutter senere til sykehuset hadde jeg vært død sa de. mamma lå på avdelingen under meg og ante ikke at jeg var der......

Så blir jeg frelst ! jeg døper meg og går i menighet. Men jeg klarte ikke slutte feste med en gang....Var på et utested i byen....der tar folk HELT av. DA begynte jammen meg folket å bry seg....-de stod i KØ for å snakke med meg, var SÅÅÅ bekymra for meg at jeg skulle bli hjernevaska.....Jeg kom til å bli helt gal sa de.....og barnevernet kom til å ta fra meg guttungen.... Mange lo av meg også fordi jeg var blitt kristen, men mest var de oppriktig bekymra for meg sa de.....Jeg lurer litt på....hvorfor var de ikke bekymra når jeg hadde det vondt ? var noen som brydde seg noen ganske få det var det.....men jeg fikk ingen hjelp.....

Jeg kjente inni meg at djevelen holdt på å ødelegge sjelen min....hver kveld jeg skulle legge meg for å sove var jeg redd for å dø, for jeg visste at jeg ikke hadde valgt Jesus, jeg visste inni meg at om jeg døde så gikk jeg rett i fortaplsen. Ingen mennesker påvirket meg, for jeg hadde ingen kristne venner , gikk heller ikke i noen menighet. Alt rundt meg var mørke.....Jeg følte Gud ikke var der.....Han ville ikke høre meg....

Jeg ble lam i kroppen pga onde krefter som bandt meg og jeg sovna og følte sjelen min datt nedover og nedover og nedover hver kveld jeg skulle sove. Det var så skummelt og ekkelt at ingen mennesker kan forstå med ord hva jeg gikk igjennom, uten at de har opplevd det selv. Jeg datt ikke bare litt men datt langt ned, nedover og nedover så det kom et ekkelt sug i magen.

Jeg var i en slags våken/sove tilstand, jeg var redd og alt var bare tomt og mørkt inni meg. Jeg følte jeg var i et tomt rom, hvor alt var mørkt, sjelen min var mørk....Jeg ble lammet, klarte ikke snakke eller rope, selv om jeg prøvde å rope på hjelp til min samboer som lå ved siden av meg.....

Jeg gikk lenge å kjente på at jeg følte jeg måtte komme over på den "sikre" siden, jeg visste at jeg måtte bli frelst, jeg visste at jeg måtte ta et valg , for jeg ville ikke til helvete. Ikke fordi andre sa det, men jeg kjente inni meg at dit ville jeg ikke.....for jeg visste at jeg ville havne der om jeg ikke ble frelst og fikk tilgivelse for mine synder.

Ingen hadde skremt meg med helvete.....men jeg så hvordan helvete var på denne jorda, jeg lette etter kjærligheten hos mennesker men fant den ikke.......ingen kunne hjelpe meg.....

En kveld lå jeg der i senga, da bestemte jeg meg og jeg så for meg Jesu hand som strakk seg ned mot meg, så da løfter jeg min hand opp i lufta , mot Jesus hand og så sier jeg :

Jesus ! Jeg VELGER deg !

Da tok jeg imot Jesus som min frelser og livet har gått i bølgedaler siden, men det indre livet, gleden og freden og kjærlighet blir bare sterkere og sterkere for hver dag og den har holdt igjennom alt !

Den har holdt igjennom håpløshet, sorg, dødsskyggens dal, ensomhet, frykt, angst og deppresjoner.

Jesus lever, jeg har fått erfare og kjenne kraften fra det høye og har ikke angret EN dag
på at jeg ble frelst

Så begynte min vandring som en kristen og jeg har fått mye erfaringer opp igjennom, både negative og positive. Men idag står jeg sterkere enn noen gang, ikke fordi jeg er sterk for jeg er verdens svakeste menneske full av feil og mangler, men Jesus er livet mitt og han har tilgitt meg alle mine synder og gitt meg ekte kjærlighet !!!

Det er ubeskrivelig deilig å kjenne og vite at HAN faktisk har tilgitt meg alt det dumme og gale jeg har gjort. Jeg er så takknemmelig og glad at jeg med glede tåler hån og spott for Hans Navns skyld. Mange ser på meg som en snåling, men jeg vet også at mange har respekt for det jeg har opplevd og at mange er glad for sånn jeg har det nå.

Må bare folket se hva som er ekte og hva som er falskt, og få kjenne og oppleve kraften og den evige kjærligheten som kommer fra verdens frelser Jesus Kristus, Guds Sønn kommet i kjød for å FRELSE hele verden. Det er for alle som vil og vil du ikke står du ene og alene for ditt valg. Ingen kan tvinge noen, det er et valg et hvert menneske må ta for evigheten, det gjelder din sjel ingen annens.

Jesus har satt meg fri !

Magne Jørgensen, Sandefjord

Hele mitt liv har jeg vandret i synd. Livet hadde ingen mening for jeg var både alkoholiker og homofil. Jeg drev også en periode med narkotika og har hatt utallige opphold på alkoholklinikkens 6.avd., og på Hov i land, men ingenting hjalp . Jeg var ikke ute av den såkalte behandlingen før det var fullt kjør igjen. Jeg har vært uteligger i mange år, og fikk til slutt tak i en leilighet, men alt var så tomt. Etter ni år solgte jeg leiligheten for å få penger til fyll. I den tiden fikk jeg, så lenge pengene varte, mange kamerater.

Om natten lå jeg i en sovepose i frognerparken i Oslo, og garderte meg hver kveld med en øl for natten, for jeg var redd for å bli edru. Så en søndag dro jeg og en kamerat til turnhallen på møtet, men jeg kom til meg selv i Larvik. Da hadde jeg fått bli med broder Ottar Røyrbotten hjem og var glad for det, men det var fælt å våkne fyllesyk.

Jeg fikk en forferdelig angst som jeg var plaget med i mange år, og lå rett ut et par dager. Fremdeles var jeg så dårlig at jeg nesten ikke fikk i meg mat, og bena ville nesten ikke holde meg. Men så dro vi en tur til Sandefjord, og der fikk jeg en stor opplevelse. Jeg tok mot til meg og ba til Jesus at han måtte fri meg fra alkoholen, og idet jeg satt i bønn kjente jeg Herren var tilstede. Fyllesyken og angsten forsvant fra meg. Hallelluja, AMEN.

Et par dager etterpå var jeg på et møte på Herre ved Porsgrunn. der fikk jeg oppleve store ting, broder Aage ba for meg, og den homofile demonen som hadde herjet med meg forsvant sammen med alkoholdjevelen. Ja, jeg ble herlig løst fra satans lenker, og fikk oppleve en herlig frelse. Noen dager senere ble jeg både døpt og Åndsdøpt.

Ja, det har skjedd store ting på denne tiden jeg har fått leve med Jesus. det skjer under hver dag, og hver dag har fått mening. Det er godt å stå frem og vitne om hva frelseren har klart fri meg ifra, han klarer alt.

Det er bare å be, og underet skjer ! Jeg takker Jesus for alt han har løst meg fra. AMEN.

Broderhilsen fra Magne Jørgensen
Aage Samulesen, Levende kristendom - død religion