Zanas Historie

Han møter en engel på bussen på vei hjem etter å sluppet ut fra fengsel

I 1980 ble jeg arrester av Iranske politimenn uten grunn.
De trodde jeg hadde forbindelse med det Kurdiske politiske partiet som var i opposisjon til den Islamske Repblikk.
Noe jeg aldri har hatt. Det gikk flere måneder uten at min familie fikk vite hvor jeg var.
Til sist ble jeg ført fram for retten. Dommeren stillte meg tre spørsmål :
Hva heter du? - Jeg svarte Zana.
Hvilken etnisk opprinnelse har du? - Jeg er Kurder.
Hvilken tro har du? - Jeg er Sunni Muslim.
Jeg ble ført ut av rettsalen og tilbake til sella, hvor jeg ble misshandlett hele natten.
Dagen etter ble jeg satt på en buss som kjørte til Mahabad, min hjemby i Kurdistan.

Jeg ble sittende ved siden av en mann på bussen. Han åpnet veska si og tok frem en matpakke.
Jeg var veldig sulten, jeg hadde ikke spist regelmessig på nesten seks måneder.
Jeg greide ikke å holde øynene bort fra mannens matpakke, den luktet så godt.
Han spurte om jeg ville ha en skive. Uten og nøle, slik det er vanlig i Iran, ba jeg om en skive.
Istede ga han meg to av de tre brødskivene han hadde.

Jeg spurte hva han het og han svarte Yacub.
Et slikt navn hadde jeg ikke hørt før. Så jeg spurte hvilket navn det var?
" Hebraisk, svarte mannen".
"Ahh, så du er en jøde?" spurte jeg.
"Nei, jeg er en kristen", svarte han.
Jeg hadde hørt mye negativt om de kristne, så jeg ville ikke starte en diskusjon om kristendom.
Men det var noe som fikk meg til og lure på hvorfor han var en kristen?
Så jeg spurte om han trodde at Jesus var Guds Sønn.
Ja svarte mannen.
Men hvordan kan Gud ha en kone? Hvordan kan Gud ha sex?
Han forklarte at Gud hadde ikke sex med Maria, det er en stor synd.
Men Jesus ble født av en jomfru og at Gud gjorde Maria gravid ved Den Hellige Ånd.
Og vi sier aldri at Gud har en kone, vi tror at Gud er hellig.

Jeg ville ikke snakke mer om dette og forsøkte å finne at annet samtaleemne.
Hvorfor er du på vei til Kurdistan.
Han svarte at en venn trengte hjelp til noe.
Jeg spurte hva vennen het, han svarte Zana.
Det var mitt navn, men jeg tenkte det måtte være en annen.
Han åpnet vesken sin og ga meg en Bibel. Han la den i min veske.
Han visste at om noen fikk se denne boken kunne det koste ham livet.
Jeg spurte hva det var. Han sa at det vil jeg finne ut senere.

Vi kom frem til Mahabad og jeg gikk av bussen før han.
Jeg sto utenfor og ventet på at Yacub (Jacob) skulle komme ut,
til slutt var bussen tom, og han var fortsatt ikke kommet ut.
Jeg spurte sjåføren hvor det ble av mannen som satt ved siden av meg?
Til min store forbauselse svarte sjåføren : Det satt ingen ved siden av deg.
Holdt jeg på og bli gal? Drømte jeg.
Men jeg kjente enda smaken av brødskiven jeg fikk av han.
Jeg hadde fortsatt boken i vesken min.
Hvem var Yacub? Hvorfor dro han ikke hjem til sin venn?
Da kom jeg til og tenke på at jeg heter Zana og innså at det var meg han mente på.

Da jeg kom hjem, fant jeg min mor sittende og gråte.
Hun ble både overrasket og glad for og se meg.
Jeg spurte hva som hadde skjedd mens jeg var borte.
Jeg fikk vite at soldater var på jakt etter meg og at hun var blitt voldtatt av en Jaush (Kurdisk for "bedrager").
Det var som om jeg ble slått med en slegge. Jeg gikk til mitt rom og gråt som et barn.
Jeg kunne ikke fatte at dette hadde skjedd.
Om kvelden spurte jeg etter min eldre bror Hasan, da begynte alle og gråte.
De fortalte at han var blitt hengt. Jeg greide ikke å spise mer og gikk tilbake til mitt rom.
Jeg var knust av sorg, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre så jeg tok bibelen ut av veska og begynte og lese.
Først leste jeg det første kapitlet i 1 Mosebok,
så leste jeg innholdsfortegnelsen. Så begynte jeg og lese Matteus.
Jeg ble overrasket. Jeg hadde aldri lest noe liknende.
Jeg leste til kapittel ti og så gikk jeg til sengs.
Jeg kunne høre min mor og søster gråte.
Naboene kom for og trøste dem.
Den neste dagen dro jeg for og beske min brors grav.

Etter en stund kom Yacub til meg i en drøm, han fortalte at jeg måtte forlate landet.
Jeg forsto at noe var på gang, så jeg dro til en venn og gjemte meg der.
Jeg ville ikke forlate mitt hjemland, som jeg elsket.
En stund senere, snek jeg meg tilbake til mitt hus om natten og fikk vite at sodatene hadde vært der på jakt etter meg.
Denne gangen voldtok de min søster.
Min bror, som de hadde henrettet var tilknyttet det Kurdiske politiske parti.
Men min søste og jeg hadde ikke gjort noe galt. Er det dette de kaller en Islamsk republikk?
Jeg tenkte på selvmord, men ville ikke etterlate min familie og venner.
Jeg visste at Yacub ville si meg noe. Men hva?
Hjelp meg Yacub; hva skal jeg gjøre?
Jeg pakket ned det jeg greide å bære med meg, jeg bestemte meg for og forlate landet.

Jeg tok med meg Bibelen og dro opp i fjellene og krysset grensen til Iraq.
Jeg stoppet for og hvile i ødemarken. Jeg leste i min Bibel.
Da jeg kom til Matteus 11:28
Kom til Meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile!
Jeg fikk sjokk, kunne denne boken lese mine tanker.
Den hadde det mitt hjerte lengtet etter.
Jeg hadde funnet det jeg letet etter.
Jeg fant det som møtte mine personlige behov.
Der og da, midt på natten, ga jeg mitt hjerte til Jesus Kristus.
Det var ufattelig den forandring som fant ste inne i meg.
Jeg følte en fred som ikke kan forklares med ord. Jeg var befridd.
Jeg følte alt som tynget meg bare falt av.
Plutselig forsto jeg Gud og hvordan han var.
Det var bra at jeg ikke begikk selvmord. Herren hadde en plan for meg.
Jeg visste plutselig hvem Yacub var - en engel.
Jeg hadde vanskelig for og tro det. Men en engel var det beste alternativet.

Jeg tilga alle som hadde gjort meg vondt.
Istede for og forbanne, ba jeg om at de som misshandlet meg måtte finne frelse.
Jeg er takknemmelig for og oppleve dette.
Min bønn er at Gud vil vise deg sannheten.
Jeg vil gjerne hjelpe deg med og finne sannheten.
Du kan nå meg på denne adressen : 

Masihim@yahoo.com

Siste natt hørte jeg et kor av engler synge!

Dette skjedde 7. oktober 2001, den dagen krigen begynte i Afghanistan. Det var rett etter midnatt, og jeg var på kjøkkenet for å forberede lunsjen til neste dag, da jeg plutselig hørte disse vakre stemmene synge. Først skremte det meg, og jeg tenkte at kanskje var TV eller radioen på, men jeg undersøkte det, og fant at de var avslått.


Så jeg bestemte meg for å sitte ned og ba over det, og så hørte jeg på mens ordene kom klarere og klarere. Jeg tenkte for meg selv at det må være englene som synger og Guds hellige som forener seg med dem. De sang»O Store Gud.» Så hørte jeg dem synge en strofe som jeg aldri har hørt tidligere eller kunne gjenkjenne som en salme. De sang: «Å hellige Jesus på opprykkelses grunn, du har kommet for å ta oss hjem. Pris Herren, Pris Hans hellige navn. Pris Gud! Amen!» De sang det igjen og igjen, og jeg var med, jeg følte en slik veldig salvelse komme over meg, slik en fred, slik uforstyrrelighet, slik åpenhet med Herren.


Jeg talte og sa: «Herre Jesus, du kommer snart, til og med ved døren roper dine hellige om ditt komme.» Jeg lyttet på og gikk til sengs og sov fredfylt gjennom natten, og bare visste at Gud fremdeles har alt under kontroll, og at Hans Sønn, Frelseren, kommer snart. Priset være Herren! Vær klar, for når du minst venter det, vil Han komme! Kom snart Herre Jesus, kom snart!

Valerie Skrzyiak

Mamma, tror du på engler?

Det som her fortelles er ikke noen oppdiktet historie. Det er en skildring fra virkeligheten. At den evige verden stundom griper inn i den timelige, er denne lille fortellingen bevis på. Dette hendte i Vestfold for noen år siden:



En liten pike kom en dag til sin mamma og sa:

-Mamma, tror du på engler?

Ja, svarte mor, -jeg gjør det.

;Men er du sikker på at alle engler har vinger? spurte den vesle piken.

-Det kan jeg ikke så helt sikkert si, men vi har da lært at de har vinger, sa mor.

-Jo, men du skjønner at den engelen som var inne hos meg i natt, han hadde ikke vinger.

-Hva er det du sier? Har du hatt besøk av en engel? spurte mor tvilende.

-Ja, sa den vesle piken bestemt og med overbevisning. Nå skal du høre: I natt våknet jeg plutselig. Foran meg i rommet sto en lysende skikkelse. Det var en engel. Engelen vinket på meg og ba meg stå opp. Da jeg var kommet opp, så jeg at den skjorten som du hadde lagt til tørk foran den elektriske ovnen var begynt å brenne. Så sa engelen til meg: Nå skal du og jeg ta denne skjorta og legge den under gulvteppet, og så skal vi begge trampe på den. Det gjorde vi. Da det var gjort, forlot engelen meg. 

Mor sprang opp på soveværelset og kikket under teppet. 

Ganske riktig, under gulvteppet lå en forkullet skjorte.

Vekket om natten !

Da jeg var liten gutt, hendte det ofte at far reiste langt bort på fiske om vinteren. Vi yngste søsken fikk da ligge i fars seng sammen med mor, og dette var stor stas. En natt midt på vinteren ble vi vekket av at mor tullet oss inn i ulltepper og bar oss ut i snøen. Da hun gikk gjennom kjøkkenet, så vi at torvkassen sto i lys lue og ilden som slikket oppover veggen hadde fått godt tak i tapetet.
Mor overlot oss til våre eldre søsken, mens hun selv sprang inn med vannbøtter i hendene for å slukke brannen. Det var forferdelig spennende og vi barna glemte rent at vi frøs så vi hakket tenner. Etter noen minutter hadde mor maktet å bli herre over ilden, og det var en forvirret men hjerteglad barneflokk som tumlet inn på soverommet igjen. At det luktet litt røyk og damp gjorde ikke noe, for vi hadde jo mor og hun maktet alt.



Siden fortalte mor at hun den natten var blitt vekket ved at en mannsstemme ropte navnet hennes. Hun ble rent forferdet og grunnet på hvem det kunne være. Hadde noen brutt seg inn i huset på denne tiden, tro? Hun hadde jo låst alle dører så forsvarlig, og dessuten var jo de voksne mennene på fiske nå.



Hun kledde på seg i en fart for å undersøke hva dette kunne være. Og da hun kom ut i kjøkkenet, fikk hun altså svaret. Der var ikke noe menneske å se, bare flammene som slikket opp over veggen. Hun forsto nå at det måtte ha vært en Herrens engel som hadde vekket henne for å berge oss fra å brenne inne og miste vår kjære barndomsheim.

Anaton Strand

I storm og stille ved nordkalotten

Sambåndets Forlag 1967

Engelen gikk rett gjennom kjøkkenveggen

Lydja Filtvedt (72) fra Tomter var bare åtte år da hun så en engel på tunet hjemme. Stemoren hennes var innlagt på Rikshospitalet, der ingen trodde hun ville overleve. Den kvelden Lydia så engelen, ble stemoren hennes helbredet.



- Jeg var minst av fire søsken. Da jeg var 11 måneder, døde moren vår av hjernehinnebetennelse. Seks år senere giftet far seg på nytt. Jeg begynte snart å kalle stemoren min for mor.Da de hadde vært gift i vel et år, skulle mor føde deres første barn. Men det var harde bud, for mor hadde ikke gått til kontroll. To måneder før tiden fikk hun krampe, og ble sendt til Rikshospitalet i hui og hast. Der fikk hun årebetennelse og fire blodpropper og ble liggende på sykehuset i tre måneder. Mors liv hang i en tynn tråd. Reidar, den eldste broren min, syntes det var fælt at far skulle miste henne også.

- Nei da, Reidar. Jesus er ikke så stygg. Han tar ikke to, sa jeg med en åtte-årings overbevisning. På sykehuset opplevde mor en stemme i sitt indre. - Endog fra døden kan jeg reise deg opp, sa stemmen. Da begynte mor å prise Gud. Sykesøstrene som hørte henne, ble forskrekket.



- Ta det med ro, nå kommer snart Jesus og henter deg, sa de. Til faren min ringte de og sa at han måtte komme hvis han ville se mor i live. Mor spurte sykesøstrene om de kunne få tak i en som kunne salve og be for henne. Det gikk ikke lenge før Oskar Halvorsen kom og ba for henne. Vi ungene ble alene igjen på gården mens far dro inn på sykehuset for å være sammen med mor. Jeg pleide å leke mest med Eva, søsteren min, som var halvannet år eldre enn jeg. Vi hang sammen. støtt. Ofte lekte vi at vi holdt møter sammen, og byttet på å være predikant og menighet. Den som var predikant, sto alltid på en stol og talte. Leken avsluttet vi med bønnemøte på kne. Denne spesielle dagen bestemte Eva at vi skulle leke skole. Eva ville være Frøken, så jeg måtte være klassen. Når det var friminutt måtte jeg gå ut. Det skulle være slik som på skolen.



Jeg sa jeg ikke ville, for det var både mørkt og kaldt ute. Men Eva ville ikke høre på det øret. Det skulle være ordentlig. Da jeg kom ut fikk jeg se noe som jeg aldri siden har glemt. En engel kom gående mot meg på tunet. Den var på størrelse med en voksen person, hadde hvite klær og vinger på ryggen. Jeg kan ikke huske annet enn at den hadde gult hår. Engelen sa ingenting, men gikk inn i huset vårt rett gjennom kjøkkenveggen.



Jeg skyndte meg inn igjen og opp i annen etasje til Eva. Eva syntes jeg var litt stille da jeg kom opp, men etter hvert fortalte jeg hva jeg hadde sett. Selv om det er mange år siden, kan jeg fortsatt se engelen for meg. Et sånt syn glemmer man aldri! Samme kveld jeg så engelen ble mor helbredet. Da legevisitten kom innom henne dagen etter, sa de: - Vi må innrømme at her har det skjedd et under.

Engelen min
av Christine Kristoffersen,
utgitt på Lunde Forlag