- En troskamp...og " MANNAKORN "

Min far var ca 40 år da han ble innlagt på sykehuset. Legene erklærte at han hadde kort tid igjen å leve. Drevet av sin dype nød, tok mor med seg det lille skrinet med " mannakorn " og gikk opp til ham. Så gjorde hun noe underlig - ut fra en helt spontan innskytelse: Hun tok skrinet med mannakorn og tømte det ut over sengen hans, idet hun sa: - Nå må du ta et Herren ord ! Og far trakk et kort.



Det var dette fra Joh. Åp. 1,18: Frykt ikke ! Jeg er den første og den siste og den levende : og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.



Skriftstedet gjorde sterkt inntrykk på min far. Men som så ofte, prøvde sjelefienden å så tvil i hans sjel: - Mon tro om det virkelig var Herren som hadde gitt ham dette ordet ? Var det ikke bare en tilfeldighet ?



I sin dype nød, ristet han mannakorn-skrinet igjen og tok et kort påny. Med tårefylte øyne ser han at han har trukket presis det samme ordet ! Og far lovet sin Herre og Frelser.



Imidlertid - atter en gang ble far overfalt av tvilens onde anfektelser. Legens dom og livets alvor var ingen lett byrde. Atter en gang rystet far skrinet med mannakorn - idet han ropte til Herren. Og for tredje gang trakk han - det samme ordet !



Det skulle vært interessant å vite hvor store sjansene var for at dette " bare var tilfeldigheter! " For far skapte denne trefoldige stadfestelsen guddommelig overbevisning. Han stod opp fra sykesengen og forlot sykehuset - og var helbredet nog frisk, til største undring for både legene og ellers alle kjente...



R.Møller

Tro og Fakta 3-96

5 år gammel opplevde et under !

5 år gammel var han med sin mor på møte. 

Her forteller Alexander Grønli om et mektig under som skjedde !!

Da jeg var 5 år hadde jeg tørr hus eller en form for eksem i ansiktet mitt.

Min mor spurte meg om jeg ville gå fram og bli bedt for, og det gjorde jeg......... Etter en stund så gikk jeg tilbake til plassen min, uten at han som forskynte eller noen andre hadde bedt for meg.

Og mamma spurte om hvorfor det, men jeg hadde vist sagt at det var en som hadde bedt for meg, fordi jeg hadde vist kjent fysisk en hånd på ansiktet mitt.

Måtte vært Jesu hånd Eksemen forsvant og har aldri kommet tilbake !!!

I Skövde

I Skövde skal jeg aldri glemme synet av folk som med lukkede øyne og hjertene løftet opp til Gud, satt i bønnesalen og ventet på dåpen i den Hellige Ånd. Falt så den Hellige Ånd på dem ? Selvfølgelig gjorde den det !



Her var det også mange som ble helbredet. Et annet sted var det en ung mann som hadde fått kroppen ødelagt på grunn av synd, men Herren er nådig med syndere. Han ble salvet, og da hendene ble lagt på ham, falt Guds kraft mektig over ham.



Han ropte : "Jeg er helbredet !" Men i sin sønderknuste tilstand gråt han som et lite barn og bekjente sin synd. I samme øyeblikk frelste Herren ham. Lovet være Gud ! Han gikk inn i den store salen og vitnet om frelse og helbredelse .



(Smith Wigglesworth, alltid voksende tro )

Ild eller regn ?

Dette er hentet fra et stykke om Jack Coe da han ble frelst :



En kvinne som satt bak meg sa hele tiden :

"Send ild, Herre, send ild, Herre."



En annen fyr foran meg sa :

" Herre, send regn, send regn, Herre "



Til slutt vendte jeg meg rundt og sa :

" Søster, hva ønsker du, ild eller regn ? "



Hun hoppet opp og ropte : " Begge deler, begge deler "!



Til å begynne med var dette så merkelig for meg, men jeg fant så ut at de hadde visst fått både ild og regn. Noen ropte med høy røst og andre talte språk jeg ikke forstod. Etterpå var det noen som oversatte hva den første hadde sagt.



Noen vitnet om hvordan Gud hadde utfridd dem fra drikkelasten, andre fortalte hvordan Gud hadde fjernet trangen til tobakk, andre igjen erklærte at Gud hadde utfridd dem fra å stjele og lyve.

Kraften i Hans navn

Himlenes rike er Jesu liv, det er den Høyestes kraft.

Himlenes rike er rent, det er Hellig. Der er ingen sykdom, ingen ufullkommenhet. Det er like hellig som Gud er hellig.  Og satan med sin onde makt "kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge " kroppen ( joh.10:10)

Jeg husker engang hvor jeg ble invitert hjem til en vakker nitten år gammel jente som var besatt av en ond ånd. Jeg tok med meg en kar som var mye større og sterkere enn meg. Der så vi denne jenta skrikende og rullende omkring på gulvet. Jeg tok tak i barnet for å trøste henne, men på et øyeblikk snodde hun seg ut av hendene mine som en slange. Snodig !

Den store mannen som var med meg sa: " Jeg skal ta meg av jenta. "

Han tok rundt henne, men hun kom seg ut av grepet hans og gikk noen trinn opp trappen og freste mot oss med en stønning som gikk gjennom marg og bein på oss. Herrens ånd kom over meg, jeg gikk oppover trappen, tok tak i barnet, så rett inn i øynene hennes og sa:

" Kom ut du onde ånd, i Jesu Navn ! "

Barnet sank hen på en sofa i nærheten og sovnet, og fra den dagen av var problemet ute av verden. 

Å for en Herre vi har ! Vidunderlige Jesus !

Takk Gud for Lammet !

*

Smith Wigglesworth, Bare Tro.

Haikeren i bilen til Hans Torgersen forsvant i fart

”Jeg hadde riktignok hørt om slike tilfeller, der en tilsynelatende tilfeldig haiker brakte sjåføren et budskap om Jesus…og deretter ufattelig nok bare hadde forsvunnet. Det hadde imidlertid aldri lykkes meg å få møte et slikt menneske som personlig kunne berette om noe slikt…helt inntil jeg fikk et tips fra min bror og venn Birger Forsmo; et tips som skulle føre til et aktuelt og meget sterkt tilfelle.



Det som hendte Hans Torgersen!

Etter avtale, dro vi av sted mot Bryne i nærheten av Stavanger – der Torgersen bodde. Og snart satt vi i stuen hjemme hos ham, i en meget fortrolig og interessant samtale. Mine inntrykk ble sterke og positive. For hans bakgrunn, hans sunne kristentro og hans ekte og naturlige vesen, ga meg solid grunnlag for respekt og tillit.

Men før vi lar ham selv fortelle, vil jeg bare får nevne dette: Helt fra unge dager hadde Torgersen følt kall til å forkynne evangeliet. Men han sto kallet imot. Under tiden ble han prøvet med sykdom. Hver gang rørte Jesus ved ham og helbredet ham. Til sist lovet han – tross all sin egen skrøpelighet, å lyde kallet.

Da han endelige begynte sin gjerning, fikk Torgersen en rik tid i forskjellige forsamlinger på Vestlandet. Men da – mens Gud velsignet liv og virke, nettopp da ble han rammet av et satanisk angrep! På grunn av sjalusi, ble onde rykter satt i systematisk omløp. Og mørkets makter så ut til å triumfere. Imidlertid fikk Torgersen klynge seg til Herren i sin uskyld, og finne hvile i det dyre løftesordet vi finner i Jesaja 54, 17…et ord til sterk trøst i hans store prøvelse! (”Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra Meg, sier Herren.”Jes.54,17)

–Vi lar ham her selv fortelle:

”I denne svært vanskelige tiden, hadde jeg møter på Mysse i Sokndal. Vanligvis kunne jeg ikke overnatte noe sted, da jeg til daglig måtte passe min vaktmesterjobb i Maskinhuset på Hinna. Men denne helgen hadde det lagt seg til rette slik at jeg kunne overnatte.

Møtelokalet var stappfullt, og det ble ettermøte med forbønn. Vi lå på våre knær og ba, og Guds nærvær var så merkbart.



Da opplevde jeg at Herren talte konkret til meg og sa: ”Du skal kjøre hjem i kveld.” Jeg protesterte med en gang, da jeg jo hadde avtalt å bli igjen denne gangen. Men da denne ”beskjeden” kom igjen flere ganger, ga jeg meg til sist og bestemte meg for å dra…

Jeg forlot Mysse ca. 20.30. Mens jeg var på vei mot Egersund, kom jeg til et sted i nærheten av Hauge i Dalane. Der sto det en mann og haiket. Han sto ved et veiskilt med navnet Regeland.

Nå hadde jeg sluttet å ta opp haikere. Men denne så så fin og ordentlig ut, med hvit skjorte. Så jeg stoppet og åpnet døren fremme. Han spurte: ”Får jeg sitte på et lite stykke?” Jeg svarte: ”Vær så god, sitt inn her.” Men i stedet lukker han opp bak og sier: ”Jeg setter meg bak.”

Bare så vidt kommet inn, spør han: ”Hvordan er du fornøyd med din lagnad?” Overrasket svarer jeg da: ”Jeg synes det kan være hardt mange ganger…” Da sier han: ”Du har sitert salme 91, 11 på alle møtene. Det må du fortsette med. Men du må ikke glemme å si at Jesus kommer snart!” Dette gjentok han tre ganger.

Jeg sier da til ham: ”Hvem er du…som kjenner meg så godt?” Han svarer med et lite smil: ”Jeg er bare en vanlig utsending jeg óg.” Da tenkte jeg i farten at han måtte være en emissær eller misjonær som hadde vært på møtene mine. Noe annet kunne jeg ikke skjønne…

Etter dette begynte han å tale om møtene mine, om enkelte personer, og om hva folk var bundet av. Vi samtalte i ca 15-20 minutter. Så sier jeg til ham: ”Nå må du ikke glemme deg bort! Du nevnte jo at du bare ville kjøre med meg et lite stykke?”

Da fikk jeg ikke noe svar. Jeg ser raskt opp i speilet.

Da var det ingen der lenger. Personen var vekk!

Jeg stokk veldig og tråkket bremsene inn av full kraft (bremsesporet ble sittende i asfalten der flere måneder!) Jeg parkerte bilen helt i veikanten…og der brast jeg i hulkegråt. Slik ble jeg sittende sikkert over en time. Inntrykket var overveldende og kan ikke beskrives. Under takk og pris til Herren Gud, var det som om bilen ble fylt av himmelen!


I denne tilstand må jeg så ha startet på hjemveien. Men jeg vet ikke noe om det! Jeg lovet min Frelser Jesus, og jeg sang i løste tunger – fullstendig løftet over alt jordisk! Slik må jeg ha kjørt hjemover – inntil jeg plutselig er hjemme og står foran garasjeporten!”



Kilde: Egil J. Eberson, Bladet ”Tro og Fakta”, Fredrikstad

Bibelen brant ikke opp

På forsiden av ”Tro og Fakta” – bladet nr. 3, 1999, var det et foto av underbrannmester Ole Gunnar Kristiansen med en bibel i hendene. Etter brannen i Manalåsen 1c i Brevik, fant han boka i askehaugen – urørt av ilden…mens hele leiligheten med alt inventar var totalt utbrent… Begivenheten ble en sensasjon. Journalister møtte opp, både fra Oslos største aviser og fra dagspressen i Østfold og Vestfold.

-Men denne bibelen…hva var det med den? Kunne noe ved den forklare fenomenet? Disse spørsmål brant i hjertet da vi besøkte Linda Eriksen i Brevik…



Vi møtte henne en formiddag i februar 2000, i hennes nye rekkehusleilighet i Manalåsen 1c. Selve huset var eldre, men innvendig var alt fullstendig nytt. Mens vi står og beundrer interiøret, forteller en vennlig Linda hvordan brannen for vel ett år siden forvandlet alt hun eide til aske og ruin.

Brannen startet på natten, men hun og barna våknet i tide og reddet seg ut. Da brannvesenet kom, sto flammene 3-4 meter ut av vinduene. Og ifølge Ole G. Kristiansen, nådde varmen innvendig opp i over 1000 grader. Absolutt ALT i huset ble fortært. ”Det eneste som flammene ikke tok, var bibelen min”, sier Linda…idet hun rekker frem boken.

Rent høytidsstemt tar jeg imot det unike eksemplaret som jeg både hadde hørt om og skrevet om før. Og jeg tenker: -Er virkelig dette boken som flammene ikke rørte?! Jeg åpner den ærbødig og betrakter den nøye. Snart oppdager jeg et par saker, som helt fjerner tvilen. Det første er sidesnittet, som er preget av brannens svarte støv. Og det andre er brannlukten…som fremdeles tydelig kan kjennes! Hvert eneste blad i bibelen, skinninnbindingen, bokstavenes gullpreg, alle de pålimte forgylte stjernene…ja, alt sammen var 100% intakt – mens altså alt annet var tatt av flammene – også alle de andre bøkene i huset…selvsagt!

Etter å ha konstatert disse kjensgjerninger, var tiden inne for mitt neste viktige spørsmål:



-Linda Eriksen, hvilke tanker har du selv gjort deg med henhold til dette bibelfenomen? Det ufattelige er jo et faktum! –Kan du tenke deg at denne hendelse kan ha en sammenheng av noe slag..?



Lindas eget vitnesbyrd

-Vel, jeg kan i hvert fall først bekrefte at denne bibelboken tilhørte min far. Han døde for 3 år siden. Og Bibelen var noe han verdsatte over alt annet. Stjernene utenpå hadde jeg dekorert for ham som barn…og da han gikk bort, skulle jeg arve bibelen.



Far var en helhjertet troende mann, som elsket Guds Ord – og praktiserte det. Da han og min mor bodde i Amerika, fikk de et sterkt kall fra Gud – om å reise tilbake til mors hjemsted ved Bø i Telemark, for å virke blant sin slekt der. Det førte til at alle i familien ble troende kristne! Jeg vet også at han var med å salve og be for syke…

Ettersom jeg alltid har vært alene med mine to små barn, viste min far særlig hjerte for meg og barna. Han kunne trøste på en så fin måte: -Vær trygg, Linda, sa han. –Ingen kan gjøre deg noe når du holder deg til den Herre Jesus!

Og at jeg skulle få beholde min kjære fars bibel…denne boken som ble bevart som et mirakel gjennom ilden…ja, hva annet kan jeg…enn å ta det som en trøst fra min fars Gud – som en stadfestelse på det han sa til meg da han var hos oss: -Frykt ikke noe, Linda! Den onde er beseiret!

Ukjent Hjelper

Her blir du kjent med et nytt og konkret eksempel på de himmelske budbæreres mange og uventede oppdrag. hendelsen berører stert en meget omdiskutert side av evangeliet-Guds evige frelsesråd. Men her er det ikke mennesker som doserer teologi eller kirkesyn! Her møter du en røst ovenfra !

Unge Erik Hansen ble omvendt på en sommerleir et sted i Østfold. Han ble grepet av Evangeliet og opplevde en radikal forvandling i sjel og sinn. Her ble han også sterkt vakt for troendes dåp, slik den fremstilles i bibelen.

Da han etter sommertiden begynte å gå i kirken på sitt hjemsted, fikk han snart beskjed om at de dåpsideene han hadde fått, var vranglære og noe han måtte passe seg for. Dette gjorde naturlig nok inntrykk på den unge gutten, og han ga nærmest opp dåpsspørsmålet...

Da han året etter igjen var på sommerleir, ble Skriftens budskap påny så klart og levende for ham. Og denne gang tok han beslutningen. Sammen med andre fulgte han Guds vei i dåpen og lot seg døpe ( Ap.gj.18,25-26) Da Erik snart etter også fikk erfare en dåp i Den Hellige Ånd og kraft, opplevet han dette som en guddommelig stadfestelse...slik det fortelles om de første kristne i apostlenes gjerninger. Erik ble en jublende og lykkelig kristen-aktiv og frimodig for sin Herre og Mester.

Vel hjemme etter sommeren besøkte han atter sin forsamling. Full av glede og begeistring gikk han til de ledende i kirken og fortalte dem åpent om sin dåp i vann og om erfaringen av Den Hellige Ånd.

Men beklagelig nok, det ble ingen glede blant kirkens menn. tvert imot ! At han hadde latt seg døpe ble betraktet som et svik...som en synd. Han fikk beskjed om at hans "tilfelle" måtte opp i rådet. hvorvidt han skulle bli utelukket fra "menigheten" eller skulle få bli, det skulle han få beskjed om senere...

Akkurat i de dagene fikk kirken besøk av en av sine fremste bibellærere, og pastoren bestemte seg da at de skulle ha en "temakveld" hvor særlig 2 emner skulle belyses-nemlig dåpen og misbruk av nådegavene. Erik Hansen ble da spesielt innbudt til å komme, og det var tydelig at det hele var arrangert på grunn av hans "utskeielse"...noe Erik også selv skjønte.

Temakvelden begynte med at ordet ble gitt fritt. Ca 150 var samlet. Og alle var blitt kjent med det store problemet med den unge broder Erik. Etter hvert sto flere ivrige kirkens menn frem, og det hele begynte å ligne en rettsak. Mange både kvinner og menn gikk kraftig imot det Erik hadde gjort, og hevdet at dette ikke kunne tolereres.- og at han måtte ut av forsamlingen.

Erik på sin side, prøvde først å komme med noen enkle svar og henvisninger til bibelen. Men hva kunne vel en nyomvendt ungdom stille opp mot eldre "rett-troende kirkemedlemmer" ?! Erik ble mer og mer fortvilet. Og da kirkens gjeste-teolog tilsist var ferdig med sine sterke dåpsutredninger, fantes det ingen kraft eller gnist igjen hos Erik. Stemningen ble da tydeligvis noe pinlig for møteledere, og han foreslo å synge en sang. Under denne sangen ble Erik sittende med bøyd hode-idet han ropte til Gud i stor nød:

"Herre, nå klarer jeg ikke mer. Å Herre....overta du ! "

Denne nøden opplevet Erik som en fortvilet reaksjon på en forferdelig hjelpesløshet. Men her lar vi vår unge bror fortelle videre selv:

" Under denne sangen...mens jeg sitter med lukkede øyne, kommer en mann inn i lokalet og setter seg ved et bord i nærheten av meg. Han var kledd i en vanlig dress. Han hadde ingen bibel med seg, så langt jeg kunne se. Da sangen var ferdig og før andre fikk sukk for seg, ber denne fremmede om ordet...idet han står opp og går frem. Straks begynner han å tale-med en mild, men myndig stemme. Han begynner fra Bibelens førsteblader og går gjennom hele skriften. Forsamlingen ble sittende aldeles paralysert av mannens budskap.

Dypt forundret sitter jeg og lovpriser Herren. Maken til bibelsk dåpsforkynnelse hadde vel ingen noen gang hørt ! Han holdt på i ca 20 minutter. Og de ordene han avsluttet med, sitter fremdeles i meg som nagler ! Han sa:

"Nå kan dere stille meg spørsmål, men jeg vet at ingen av dere skal kunne klare det ! "

Da han hadde uttalt disse ordenen, gikk han stille ned og satte seg ved det samme bordet. Det oppstod da en merkelig og nesten forvirret stemning...en situasjon som gjorde at møtelederen tilsist bare bestemte en sang. Jeg bare satt der...hjertegrepet, og priste Gud for hjelpen.

Men under sangen oppdager jeg at mannen står opp og går ut av lokalet...like plutselig som han kom. Straks jeg får sanset meg, reiser jeg meg opp og går etter. Men til min undring får jeg ikke øye på ham !

Jeg løper opp trappene i vestibylen og i full fart ut på gaten. Men mannen fantes ikke å se noe sted! Han ar forsvunnet. I de øyeblikkene fattet jeg ingen ting. Jeg ville jo bare få takket ham....

Omsider gikk jeg ned igjen til "temakvelden" i forsamlingen. Vennene møtte meg da meget engasjert og vil vite hvem denne mannen var: "Er det din bror? Eller en forkynner du kjenner ?"

Jeg måtte da fortelle at jeg aldri noen gang hadde sett ham eller visste hvem han var!

Forbauselsen var stor. heller ingen i forsamlingen ante hvem han var. Personen var for dem absolutt ukjent. Den tanke grep meg da-at han måtte være et sendebud ovenfra. Men en slik tanke var jo rent ufattelig, så derfor tok jeg meg en tur innom alle menighetene jeg visste om i den lille byen jeg bodde - for om mulig å oppdage ham et eller annet sted.

På slutten av "temakvelden"- etter den gåtefulle begivenheten, skjedde det at den dyktige bibel-læreren kom og hvisket meg noe i øret. Han betrodde meg at han først hadde tenkt å imøtegå den fremmede, men tilsist -etter den måten han avsluttet på , ble det umulig for ham ! Han bekjente også at han i dåpsspørsmålet selv var kommet i tvil....etter hans innlegg.

Idag fryder Erik Hansen seg sammen med kristne venner som byger på Guds frelsesråd-slik vi ser det åpenbart i bibelen...og spesielt "Apostlenes gjerninger".

Og hjelpen han fikk fra himmelen....da han satt der ung og nyomvendt, enfoldig og hjelpesløs-den kan han ALDRI GLEMME !

Erik Hansen
Fra boken Tro og Fakta