En gang jeg besøkte hjemmet hans, fortalte hans datter Alice om en av Wigglesworths bemerkelsesverdige opplevelser. Da han åpnet posten sin, leste han et kort brev som lot til å røre ved dypet av hans sjel. Han sa bare: ”Du må komme og se. Vi er i store vanskeligheter.” Og mens tårene strømmet nedover kinnene, ga Wigglesworth brevet til Alice. Det virket ikke spesielt på henne.
”Men pappa,” sa hun, ”du får hundrevis av brev med bønn om hjelp. Hva er så spesielt med dette?”
Uten å forklare nærmere, sa han brått: ”Jeg er nødt til å gå.”
Så tok han på seg hatten og frakken, og la i vei mot adressen som var oppgitt i brevet.
Han kom fram til et stort hus, en fyrstelig bolig etter britisk standard, og ringte på dørklokken. Den ærverdig utseende mannen som åpnet døren, hadde et sørgmodig uttrykk i ansiktet. Smith presenterte seg på sin vanlige måte: ”Jeg er Wigglesworth. Jeg fikk brevet ditt.” Mannen rakte fram hånden og ba ham komme inn.
Senere fortalte Wigglesworth: ”Han tok meg i armen og førte meg gjennom en hall med myke tepper og opp en trapp. Han sa ikke et ord. Da vi kom opp trappen, åpnet han en dør og gjorde tegn til at jeg skulle gå inn. Så lukket han døren etter meg.” Mannen gikk ikke inn.
Da fikk Wigglesworth se noe han aldri kom til å glemme. Tre sterke menn tviholdt en nydelig pike på omtrent sytten år. Piken var splitter naken, og mennene klarte så vidt å holde henne. Hun var vill og besatt.
Pikens far var en rik mann. Han ville ikke at datteren skulle sitte innesperret i en polstret celle. I stedet for å ha henne på institusjon, hadde han henne hjemme. Derfor hadde han ansatt disse tre mennene, for at de skulle passe på at hun ikke skadet seg.
Plutselig ble piken klar over at han var der, og hun sluttet å oppføre seg så vilt. Hun glodde på ham og sa. ”Jeg vet hvem du er. Du er Wigglesworth, den høyeste Guds tjener.” Tenk at demonene gjenkjente Guds mann!
Da sa Wigglesworth: ”Ti stille i Jesu Kristi navn!” Piken rygget tilbake mot det borterste hjørnet i rommet, og han fulgte etter henne.
Piken så på Smith Wigglesworth med et grusomt blikk og snerret: ”Hun er vår!”
Da sa Wigglesworth: ”Jeg er ikke kommet hit for å diskutere med dere, urene ånder. Kom ut av henne og slutt med å plage henne.” Og med et grusomt skrik fór tolv demoner ut av piken.
Piken ble straks klar over at hun ikke hadde klær på seg. Hun satte i et skrik og forsvant ut av rommet. Mennene skulle til å løpe etter henne, men Wigglesworth ropte dem tilbake og forklarte hva som hadde skjedd. Ti minutter senere hørte de at døren til et av soverommene gikk opp og igjen. Deretter hørte de lyden av lette fottrinn nedover trappen. Så gikk Wigglesworth ned og drakk te sammen med en far, en mor og en av de søteste pikene man kunne tenke seg – en pike som bare et kvarter før hadde vært vill og besatt.
Etter at han kom hjem, sa han til sin datter: ”Alice, det var et vidunderlig syn. Tenk så herlig Jesus er!”
