”Jeg hadde riktignok hørt om slike tilfeller, der en tilsynelatende tilfeldig haiker brakte sjåføren et budskap om Jesus…og deretter ufattelig nok bare hadde forsvunnet. Det hadde imidlertid aldri lykkes meg å få møte et slikt menneske som personlig kunne berette om noe slikt…helt inntil jeg fikk et tips fra min bror og venn Birger Forsmo; et tips som skulle føre til et aktuelt og meget sterkt tilfelle.
Det som hendte Hans Torgersen!
Etter avtale, dro vi av sted mot Bryne i nærheten av Stavanger – der Torgersen bodde. Og snart satt vi i stuen hjemme hos ham, i en meget fortrolig og interessant samtale. Mine inntrykk ble sterke og positive. For hans bakgrunn, hans sunne kristentro og hans ekte og naturlige vesen, ga meg solid grunnlag for respekt og tillit.
Men før vi lar ham selv fortelle, vil jeg bare får nevne dette: Helt fra unge dager hadde Torgersen følt kall til å forkynne evangeliet. Men han sto kallet imot. Under tiden ble han prøvet med sykdom. Hver gang rørte Jesus ved ham og helbredet ham. Til sist lovet han – tross all sin egen skrøpelighet, å lyde kallet.
Da han endelige begynte sin gjerning, fikk Torgersen en rik tid i forskjellige forsamlinger på Vestlandet. Men da – mens Gud velsignet liv og virke, nettopp da ble han rammet av et satanisk angrep! På grunn av sjalusi, ble onde rykter satt i systematisk omløp. Og mørkets makter så ut til å triumfere. Imidlertid fikk Torgersen klynge seg til Herren i sin uskyld, og finne hvile i det dyre løftesordet vi finner i Jesaja 54, 17…et ord til sterk trøst i hans store prøvelse! (”Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra Meg, sier Herren.”Jes.54,17)
–Vi lar ham her selv fortelle:
”I denne svært vanskelige tiden, hadde jeg møter på Mysse i Sokndal. Vanligvis kunne jeg ikke overnatte noe sted, da jeg til daglig måtte passe min vaktmesterjobb i Maskinhuset på Hinna. Men denne helgen hadde det lagt seg til rette slik at jeg kunne overnatte.
Møtelokalet var stappfullt, og det ble ettermøte med forbønn. Vi lå på våre knær og ba, og Guds nærvær var så merkbart.
Da opplevde jeg at Herren talte konkret til meg og sa: ”Du skal kjøre hjem i kveld.” Jeg protesterte med en gang, da jeg jo hadde avtalt å bli igjen denne gangen. Men da denne ”beskjeden” kom igjen flere ganger, ga jeg meg til sist og bestemte meg for å dra…
Jeg forlot Mysse ca. 20.30. Mens jeg var på vei mot Egersund, kom jeg til et sted i nærheten av Hauge i Dalane. Der sto det en mann og haiket. Han sto ved et veiskilt med navnet Regeland.
Nå hadde jeg sluttet å ta opp haikere. Men denne så så fin og ordentlig ut, med hvit skjorte. Så jeg stoppet og åpnet døren fremme. Han spurte: ”Får jeg sitte på et lite stykke?” Jeg svarte: ”Vær så god, sitt inn her.” Men i stedet lukker han opp bak og sier: ”Jeg setter meg bak.”
Bare så vidt kommet inn, spør han: ”Hvordan er du fornøyd med din lagnad?” Overrasket svarer jeg da: ”Jeg synes det kan være hardt mange ganger…” Da sier han: ”Du har sitert salme 91, 11 på alle møtene. Det må du fortsette med. Men du må ikke glemme å si at Jesus kommer snart!” Dette gjentok han tre ganger.
Jeg sier da til ham: ”Hvem er du…som kjenner meg så godt?” Han svarer med et lite smil: ”Jeg er bare en vanlig utsending jeg óg.” Da tenkte jeg i farten at han måtte være en emissær eller misjonær som hadde vært på møtene mine. Noe annet kunne jeg ikke skjønne…
Etter dette begynte han å tale om møtene mine, om enkelte personer, og om hva folk var bundet av. Vi samtalte i ca 15-20 minutter. Så sier jeg til ham: ”Nå må du ikke glemme deg bort! Du nevnte jo at du bare ville kjøre med meg et lite stykke?”
Da fikk jeg ikke noe svar. Jeg ser raskt opp i speilet.
Da var det ingen der lenger. Personen var vekk!
Jeg stokk veldig og tråkket bremsene inn av full kraft (bremsesporet ble sittende i asfalten der flere måneder!) Jeg parkerte bilen helt i veikanten…og der brast jeg i hulkegråt. Slik ble jeg sittende sikkert over en time. Inntrykket var overveldende og kan ikke beskrives. Under takk og pris til Herren Gud, var det som om bilen ble fylt av himmelen!
I denne tilstand må jeg så ha startet på hjemveien. Men jeg vet ikke noe om det! Jeg lovet min Frelser Jesus, og jeg sang i løste tunger – fullstendig løftet over alt jordisk! Slik må jeg ha kjørt hjemover – inntil jeg plutselig er hjemme og står foran garasjeporten!”
Kilde: Egil J. Eberson, Bladet ”Tro og Fakta”, Fredrikstad
