lørdag 4. desember 2010

Haikeren i bilen til Hans Torgersen forsvant i fart


”Jeg hadde riktignok hørt om slike tilfeller, der en tilsynelatende tilfeldig haiker brakte sjåføren et budskap om Jesus…og deretter ufattelig nok bare hadde forsvunnet. Det hadde imidlertid aldri lykkes meg å få møte et slikt menneske som personlig kunne berette om noe slikt…helt inntil jeg fikk et tips fra min bror og venn Birger Forsmo; et tips som skulle føre til et aktuelt og meget sterkt tilfelle.



Det som hendte Hans Torgersen!

Etter avtale, dro vi av sted mot Bryne i nærheten av Stavanger – der Torgersen bodde. Og snart satt vi i stuen hjemme hos ham, i en meget fortrolig og interessant samtale. Mine inntrykk ble sterke og positive. For hans bakgrunn, hans sunne kristentro og hans ekte og naturlige vesen, ga meg solid grunnlag for respekt og tillit.

Men før vi lar ham selv fortelle, vil jeg bare får nevne dette: Helt fra unge dager hadde Torgersen følt kall til å forkynne evangeliet. Men han sto kallet imot. Under tiden ble han prøvet med sykdom. Hver gang rørte Jesus ved ham og helbredet ham. Til sist lovet han – tross all sin egen skrøpelighet, å lyde kallet.

Da han endelige begynte sin gjerning, fikk Torgersen en rik tid i forskjellige forsamlinger på Vestlandet. Men da – mens Gud velsignet liv og virke, nettopp da ble han rammet av et satanisk angrep! På grunn av sjalusi, ble onde rykter satt i systematisk omløp. Og mørkets makter så ut til å triumfere. Imidlertid fikk Torgersen klynge seg til Herren i sin uskyld, og finne hvile i det dyre løftesordet vi finner i Jesaja 54, 17…et ord til sterk trøst i hans store prøvelse! (”Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra Meg, sier Herren.”Jes.54,17)

–Vi lar ham her selv fortelle:

”I denne svært vanskelige tiden, hadde jeg møter på Mysse i Sokndal. Vanligvis kunne jeg ikke overnatte noe sted, da jeg til daglig måtte passe min vaktmesterjobb i Maskinhuset på Hinna. Men denne helgen hadde det lagt seg til rette slik at jeg kunne overnatte.

Møtelokalet var stappfullt, og det ble ettermøte med forbønn. Vi lå på våre knær og ba, og Guds nærvær var så merkbart.



Da opplevde jeg at Herren talte konkret til meg og sa: ”Du skal kjøre hjem i kveld.” Jeg protesterte med en gang, da jeg jo hadde avtalt å bli igjen denne gangen. Men da denne ”beskjeden” kom igjen flere ganger, ga jeg meg til sist og bestemte meg for å dra…

Jeg forlot Mysse ca. 20.30. Mens jeg var på vei mot Egersund, kom jeg til et sted i nærheten av Hauge i Dalane. Der sto det en mann og haiket. Han sto ved et veiskilt med navnet Regeland.

Nå hadde jeg sluttet å ta opp haikere. Men denne så så fin og ordentlig ut, med hvit skjorte. Så jeg stoppet og åpnet døren fremme. Han spurte: ”Får jeg sitte på et lite stykke?” Jeg svarte: ”Vær så god, sitt inn her.” Men i stedet lukker han opp bak og sier: ”Jeg setter meg bak.”

Bare så vidt kommet inn, spør han: ”Hvordan er du fornøyd med din lagnad?” Overrasket svarer jeg da: ”Jeg synes det kan være hardt mange ganger…” Da sier han: ”Du har sitert salme 91, 11 på alle møtene. Det må du fortsette med. Men du må ikke glemme å si at Jesus kommer snart!” Dette gjentok han tre ganger.

Jeg sier da til ham: ”Hvem er du…som kjenner meg så godt?” Han svarer med et lite smil: ”Jeg er bare en vanlig utsending jeg óg.” Da tenkte jeg i farten at han måtte være en emissær eller misjonær som hadde vært på møtene mine. Noe annet kunne jeg ikke skjønne…

Etter dette begynte han å tale om møtene mine, om enkelte personer, og om hva folk var bundet av. Vi samtalte i ca 15-20 minutter. Så sier jeg til ham: ”Nå må du ikke glemme deg bort! Du nevnte jo at du bare ville kjøre med meg et lite stykke?”

Da fikk jeg ikke noe svar. Jeg ser raskt opp i speilet.

Da var det ingen der lenger. Personen var vekk!

Jeg stokk veldig og tråkket bremsene inn av full kraft (bremsesporet ble sittende i asfalten der flere måneder!) Jeg parkerte bilen helt i veikanten…og der brast jeg i hulkegråt. Slik ble jeg sittende sikkert over en time. Inntrykket var overveldende og kan ikke beskrives. Under takk og pris til Herren Gud, var det som om bilen ble fylt av himmelen!


I denne tilstand må jeg så ha startet på hjemveien. Men jeg vet ikke noe om det! Jeg lovet min Frelser Jesus, og jeg sang i løste tunger – fullstendig løftet over alt jordisk! Slik må jeg ha kjørt hjemover – inntil jeg plutselig er hjemme og står foran garasjeporten!”



Kilde: Egil J. Eberson, Bladet ”Tro og Fakta”, Fredrikstad


Gå ut i stuen !


Det skjer stadig ulykker i verden. Og folk sier så ofte: - Hvis Gud er til, hvorfor hindrer Han det ikke?! Det spørsmålet er jo vanlig iblandt oss...og for mange er det et argument for IKKE å tro ! Men visste du at Gud faktisk forhindrer ulykker mer enn vi vet og er klar over ?

En tretti år gammel dame lever, har et godt hjem, familie og 2 velskapte barn. Takket være et Guds under! For en tid siden fikk jeg besøke hennes foreldre i Oslo- Åse og Olav Bergly.

De er gufryktige og aktive kristne; særlig engasjert av arbeidet blant utlendinger og fremmede...utvilsomt et kall ovenfra ! Men dette tilfellet gjelder altså deres datter. Og den episoden det dreier seg om skjedde da hun bare var en baby; en episode som for meg er langt mer enn bare en "hverdagshendelse". Den beviser faktisk at Guds nærhet og bevarende makt er realiteter...som også åpenbares, når forutsetningene er tilstede. Du kan jo selv vurdere det Åse Bergly her forteller oss:

" Den dagen dette skjedde, stod jeg og vasket noe barnetøy inne på kjøkkenet. Samtidig hadde jeg satt i gang kjøkkenmaskinen med en røre av sukker og egg.

Lille Gunveig- datteren vår, satt på gulvet og puslet med sitt. Hun var ennu ikke et år.

Mens jeg står i mine egne tanker-opptatt av vaskingen, sa med ett en klar og tydelig stemme til meg:

"Ta barnet og gå ut i stuen !"

Forbauset og undrende tok jeg barnet opp på armen og gikk inn i stuen. Jeg handlet bare helt spontant. Inne i stuen satte jeg med ned på en stol..med vesla på fanget- fortsatt spørrende og liksom avventende.

DA- bare sekunder etter, hørtes et voldsomt brak fra kjøkkenet. Jeg fòr opp, gikk mot kjøkkendøra og åpnet bevende....
Det viste seg at kjøkkenmaskinen- som var skrudd opp på veggen, hadde revet seg løs og blitt slynget ut på gulvet.

Den hadde falt ned akkurat der hvor lille Gunveig hadde sittet...bare for øyeblikk siden !! "

Tro og fakta, 01,92


Siste natt hørte jeg et kor av engler synge!


Dette skjedde 7. oktober 2001, den dagen krigen begynte i Afghanistan. Det var rett etter midnatt, og jeg var på kjøkkenet for å forberede lunsjen til neste dag, da jeg plutselig hørte disse vakre stemmene synge. Først skremte det meg, og jeg tenkte at kanskje var TV eller radioen på, men jeg undersøkte det, og fant at de var avslått.


Så jeg bestemte meg for å sitte ned og ba over det, og så hørte jeg på mens ordene kom klarere og klarere. Jeg tenkte for meg selv at det må være englene som synger og Guds hellige som forener seg med dem. De sang»O Store Gud.» Så hørte jeg dem synge en strofe som jeg aldri har hørt tidligere eller kunne gjenkjenne som en salme. De sang: «Å hellige Jesus på opprykkelses grunn, du har kommet for å ta oss hjem. Pris Herren, Pris Hans hellige navn. Pris Gud! Amen!» De sang det igjen og igjen, og jeg var med, jeg følte en slik veldig salvelse komme over meg, slik en fred, slik uforstyrrelighet, slik åpenhet med Herren.


Jeg talte og sa: «Herre Jesus, du kommer snart, til og med ved døren roper dine hellige om ditt komme.» Jeg lyttet på og gikk til sengs og sov fredfylt gjennom natten, og bare visste at Gud fremdeles har alt under kontroll, og at Hans Sønn, Frelseren, kommer snart. Priset være Herren! Vær klar, for når du minst venter det, vil Han komme! Kom snart Herre Jesus, kom snart!

Valerie Skrzyiak