Deres våpen lyser som ild!

Misjonær van Asselt fra Det Rhinske Misjonsselskap var fra 1856 til 1876 på Sumatra hos det ville batta-folket. To amerikanske misjonærcr var kommet dit 20 år tidligere, men var blitt drept og spist opp av battaene. Nå kom van Asselt til dette folket uten å kunne språket.

Misjonæren forteller at han siden med gru tenkte tilbake på de to første årene han var der først alene, så sammen med sin kone. Ofte var det som om de ikke bare var omgitt av fiendflige mennesker, men også av mørkets makter. Mange ganger kom en slik uforklarlig, navniøs angst over dem at de stod opp om natten, knelte ned og bare bad om at Gud måtte bevare dem.

En tid senere drog de noen timers reise lenger inn i landet, til en stamme som tok vennlig imot dem. Der kunne de bygge seg et lite hus. En dag mens van Asselt satt på en benk foran huset sitt, kom en mann fra den stammen de først hadde bodd iblant. Mannen bad «tuan» (læreren) om å vise ham de soldatene som holdt vakt omkring huset hans om natten. Forgjeves forsikret misjonæren at han ikke hadde noen vakter. Battaen ville ikke tro det og bad om å få lov til å undersøke hele huset. Han gjennomstøvet alle senger og kroker nten å finne noe.

Så fortalte han følgende: -Da du korn til oss første gang, tuan, besluttet vi å drepe deg og din kone. Men når vi kom til huset ditt om natten, stod der en dobbelt rekke vaktmenn med blinkende våpen. Vi gikk da til en snikmorder (blant battaene var det den gang et eget lang av snikmordere, som mot betaling tok livet av hvem som helst). Han skjelte oss ut for å være feige, og sa: -Jeg er ikke redd for noen gud eller noen djevel. Jeg skal trenge gjennom ringen av voktere. Så kom vi sammen om kvelden. Vi holdt oss tilbake, og lot ham gå alene.

Men etter kort tid kom han løpende tflbake. -Nei, jeg våger det ikke, sa han, - to rekker av menn står der, og deres våpen lyser som ild. Da gav vi opp planen om å drepe deg. Men si nå, tuan, hvor er vokterne, har du sett dem? - Nei, jeg har ikke sett dem, og ikke min kone heller, sa misjonæren. - Men alle vi andre har jo sett dem. Hva kommer det av? -Da, fortalte misjonæren, - gikk eg inn i huset vårt og hentet Bibelen. Jeg holdt den opp-slått foran ham og sa: «Se, denne bok er vår Guds ord. I den lover han at han vil bevare oss. Dette ord tror vi på; derfor beb~ver vi ikke å se vokterne. Men dere tror ikke; derfor må den store Gud vise dere vokterne, for at dere også skal lære å tro. ”Engler er tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse” (Hebr. 1,4.)


Richard Schmitz
englenes tjeneste,
utgitt på Nomi Forlag 1963