Ingen tragedie !

- Nei, det skjedde ingen tragedie.
Årsak: - Et lite menneske var i nød....og bønn !

For en tid siden våknet jeg i en drøm.....etterfulgt av en sterk bønnenød. Det var en mann i familien som stod for meg- i stor fare- og jeg kjente at det gjaldt liv eller død. Å, hvor jeg ropte til Gud for ham....

En tid senere traff jeg mannen. Spent spurte jeg om han hadde vært utsatt for noe bestemt den dagen.

Han fortalte da om en "nesten-ulykke" - nettopp den dag. Han og arbeidskameraten kjørte den store lastebilen på en meget smal vei inne i landet. På yttersiden av veien gikk et stup rett ned...

Akkurat der møtte de en annen stor bil. Da de sakte prøver å passere hverandre, begynner veien plutselig å rase ut !

- I samme øyeblikk fikk vi gitt full gass, forteller mannen, - og slengt rattet over av all makt...dermed gjør bilen et bykst opp på veibanen igjen. Der ble vi så sittende-skrekkslagne-uten helt å fatte hvor heldige vi hadde vært.....

Ja Gud være takk, sa jeg, for også jeg var med den dagen....i inderlig bønn !

Hege Sønstveiten
tlf: 350 52913 (mai 94)

Bilulykken

Våren 1984 kjørte jeg av veien i min Chevrolet Malibu i 140 km/t ikke langt fra mitt hjemsted. Bilen traff et stort hull i asfalten med det høyre fremhjul som da førte til at hjulet og forstillingen ble knust. Ulykken skjedde like før en venstre sving.



Bilen snurret rundt på veien og jeg ropte; «JESUS» av all min kraft. I samme sekund var bilen omgitt av en hvit sky og ut av frontruten så jeg en engel (kledd i hvit drakt) som stod med utstrakte hender og et overraskende ansiktsuttrykk.



Bilen snurret rundt med bakenden først ut av veien og ble parkert med et voldsomt smell i veigrøften blant stein og grus. Jeg hadde ikke sikkerhetsbelte på meg og ble slengt ut av bakruta med et smell.



Jeg havnet på bakken ca 4-5 meter bak bilen, reiste meg opp, børstet av meg glassbrott og grus. Tok nøklene ut av tenningslåsen. Deretter begynte jeg å gå hjemover. Det var ikke tvil om at jeg hadde hatt englevakt. Bilen ble kondemnert.

Nils Pettersen

Agape Forlag 2005 

Kom ut, du dødens djevel !

Det er mange som er tynget av sykdom og ikke griper tak i det livet som er gjort i stand for dem i Herren Jesus Kristus.

Jeg besøkte en gang en kvinne som lå for døden og jeg sa til henne:



" Hvordan står det til med deg" ? Hun svarte : " Jeg har tro" Jeg sa : " Du vet at du ikke har tro, du vet at du er i ferd med å dø. Det er ikke tro du har, det er bare ord. "



Det er stor forskjell på ord og tro. Jeg så at hun var i djevelens hender. Hun hadde ingen mulighet til å overleve om han ikke ble fjernet.

Jeg hater djevelen, så jeg grep fatt i kvinnen og ropte:



" Kom ut, du dødens djevel. Jeg befaler deg å komme ut i Jesu navn ! "



Ett minutt senere sto kvinnen seirende på bena.



Smith Wigglesworth.



Sånne ting som dette kan bare skje i Åndens kraft ! Mange har prøvd å etterligne troens apostler, men kun ved Guds Ånd, den Hellige Ånd kan slike ting skje <3 Hilde :)

Vekket om natten !

Da jeg var liten gutt, hendte det ofte at far reiste langt bort på fiske om vinteren. Vi yngste søsken fikk da ligge i fars seng sammen med mor, og dette var stor stas. En natt midt på vinteren ble vi vekket av at mor tullet oss inn i ulltepper og bar oss ut i snøen. Da hun gikk gjennom kjøkkenet, så vi at torvkassen sto i lys lue og ilden som slikket oppover veggen hadde fått godt tak i tapetet.
Mor overlot oss til våre eldre søsken, mens hun selv sprang inn med vannbøtter i hendene for å slukke brannen. Det var forferdelig spennende og vi barna glemte rent at vi frøs så vi hakket tenner. Etter noen minutter hadde mor maktet å bli herre over ilden, og det var en forvirret men hjerteglad barneflokk som tumlet inn på soverommet igjen. At det luktet litt røyk og damp gjorde ikke noe, for vi hadde jo mor og hun maktet alt.



Siden fortalte mor at hun den natten var blitt vekket ved at en mannsstemme ropte navnet hennes. Hun ble rent forferdet og grunnet på hvem det kunne være. Hadde noen brutt seg inn i huset på denne tiden, tro? Hun hadde jo låst alle dører så forsvarlig, og dessuten var jo de voksne mennene på fiske nå.



Hun kledde på seg i en fart for å undersøke hva dette kunne være. Og da hun kom ut i kjøkkenet, fikk hun altså svaret. Der var ikke noe menneske å se, bare flammene som slikket opp over veggen. Hun forsto nå at det måtte ha vært en Herrens engel som hadde vekket henne for å berge oss fra å brenne inne og miste vår kjære barndomsheim.

Anaton Strand

I storm og stille ved nordkalotten

Sambåndets Forlag 1967

Engelen gikk rett gjennom kjøkkenveggen

Lydja Filtvedt (72) fra Tomter var bare åtte år da hun så en engel på tunet hjemme. Stemoren hennes var innlagt på Rikshospitalet, der ingen trodde hun ville overleve. Den kvelden Lydia så engelen, ble stemoren hennes helbredet.



- Jeg var minst av fire søsken. Da jeg var 11 måneder, døde moren vår av hjernehinnebetennelse. Seks år senere giftet far seg på nytt. Jeg begynte snart å kalle stemoren min for mor.Da de hadde vært gift i vel et år, skulle mor føde deres første barn. Men det var harde bud, for mor hadde ikke gått til kontroll. To måneder før tiden fikk hun krampe, og ble sendt til Rikshospitalet i hui og hast. Der fikk hun årebetennelse og fire blodpropper og ble liggende på sykehuset i tre måneder. Mors liv hang i en tynn tråd. Reidar, den eldste broren min, syntes det var fælt at far skulle miste henne også.

- Nei da, Reidar. Jesus er ikke så stygg. Han tar ikke to, sa jeg med en åtte-årings overbevisning. På sykehuset opplevde mor en stemme i sitt indre. - Endog fra døden kan jeg reise deg opp, sa stemmen. Da begynte mor å prise Gud. Sykesøstrene som hørte henne, ble forskrekket.



- Ta det med ro, nå kommer snart Jesus og henter deg, sa de. Til faren min ringte de og sa at han måtte komme hvis han ville se mor i live. Mor spurte sykesøstrene om de kunne få tak i en som kunne salve og be for henne. Det gikk ikke lenge før Oskar Halvorsen kom og ba for henne. Vi ungene ble alene igjen på gården mens far dro inn på sykehuset for å være sammen med mor. Jeg pleide å leke mest med Eva, søsteren min, som var halvannet år eldre enn jeg. Vi hang sammen. støtt. Ofte lekte vi at vi holdt møter sammen, og byttet på å være predikant og menighet. Den som var predikant, sto alltid på en stol og talte. Leken avsluttet vi med bønnemøte på kne. Denne spesielle dagen bestemte Eva at vi skulle leke skole. Eva ville være Frøken, så jeg måtte være klassen. Når det var friminutt måtte jeg gå ut. Det skulle være slik som på skolen.



Jeg sa jeg ikke ville, for det var både mørkt og kaldt ute. Men Eva ville ikke høre på det øret. Det skulle være ordentlig. Da jeg kom ut fikk jeg se noe som jeg aldri siden har glemt. En engel kom gående mot meg på tunet. Den var på størrelse med en voksen person, hadde hvite klær og vinger på ryggen. Jeg kan ikke huske annet enn at den hadde gult hår. Engelen sa ingenting, men gikk inn i huset vårt rett gjennom kjøkkenveggen.



Jeg skyndte meg inn igjen og opp i annen etasje til Eva. Eva syntes jeg var litt stille da jeg kom opp, men etter hvert fortalte jeg hva jeg hadde sett. Selv om det er mange år siden, kan jeg fortsatt se engelen for meg. Et sånt syn glemmer man aldri! Samme kveld jeg så engelen ble mor helbredet. Da legevisitten kom innom henne dagen etter, sa de: - Vi må innrømme at her har det skjedd et under.

Engelen min
av Christine Kristoffersen,
utgitt på Lunde Forlag

Dyttet over jernbanelinja

Kirsten Hagen (78) fra Ski har jobbet som misjonær i Japan i 50 år, i porselensbyen Seto. En gang hun var på vei til et møte, stoppet bilen hennes midt på toglinja. Like før toget kom kjente hun to varme hender på rattet, og noen som dyttet bilen i trygghet.



-Dette skjedde vel for 20-30 år siden. Jeg hadde nettopp tatt sertifikat, og kjøpt meg en gammel bil. Den stoppet ganske ofte, og var nok ikke så bra som selgeren ville ha det til.

En dag jeg skulle på møte sammen med en japansk medarbeider, stoppet bilen midt på en jernbaneovergang.

Akkurat da bilen stoppet begynte signalet som varslet et tog i anmarsj.

- Kjære Gud, hva skal jeg gjøre? ba jeg.

Alt skjedde så fort. Vi fikk vel litt panikk. Jeg trodde jeg skulle klare å få bilen i gang igjen, derfor sprang vi ikke ut.

Plutselig kjente jeg to varme, faste hender som la seg over mine på rattet. De hendene glemmer jeg aldri. Deretter gjorde bilen et rykk, og så var vi over på den andre siden.

Kort tid etter kom toget.

Etterpå måtte vi ringe en kranbil. Det var umulig å få start på bilen igjen.

Pike med 12 demoner

En gang jeg besøkte hjemmet hans, fortalte hans datter Alice om en av Wigglesworths bemerkelsesverdige opplevelser. Da han åpnet posten sin, leste han et kort brev som lot til å røre ved dypet av hans sjel. Han sa bare: ”Du må komme og se. Vi er i store vanskeligheter.” Og mens tårene strømmet nedover kinnene, ga Wigglesworth brevet til Alice. Det virket ikke spesielt på henne.

”Men pappa,” sa hun, ”du får hundrevis av brev med bønn om hjelp. Hva er så spesielt med dette?”

Uten å forklare nærmere, sa han brått: ”Jeg er nødt til å gå.”

Så tok han på seg hatten og frakken, og la i vei mot adressen som var oppgitt i brevet.

Han kom fram til et stort hus, en fyrstelig bolig etter britisk standard, og ringte på dørklokken. Den ærverdig utseende mannen som åpnet døren, hadde et sørgmodig uttrykk i ansiktet. Smith presenterte seg på sin vanlige måte: ”Jeg er Wigglesworth. Jeg fikk brevet ditt.” Mannen rakte fram hånden og ba ham komme inn.

Senere fortalte Wigglesworth: ”Han tok meg i armen og førte meg gjennom en hall med myke tepper og opp en trapp. Han sa ikke et ord. Da vi kom opp trappen, åpnet han en dør og gjorde tegn til at jeg skulle gå inn. Så lukket han døren etter meg.” Mannen gikk ikke inn.

Da fikk Wigglesworth se noe han aldri kom til å glemme. Tre sterke menn tviholdt en nydelig pike på omtrent sytten år. Piken var splitter naken, og mennene klarte så vidt å holde henne. Hun var vill og besatt.

Pikens far var en rik mann. Han ville ikke at datteren skulle sitte innesperret i en polstret celle. I stedet for å ha henne på institusjon, hadde han henne hjemme. Derfor hadde han ansatt disse tre mennene, for at de skulle passe på at hun ikke skadet seg.

Plutselig ble piken klar over at han var der, og hun sluttet å oppføre seg så vilt. Hun glodde på ham og sa. ”Jeg vet hvem du er. Du er Wigglesworth, den høyeste Guds tjener.” Tenk at demonene gjenkjente Guds mann!

Da sa Wigglesworth: ”Ti stille i Jesu Kristi navn!” Piken rygget tilbake mot det borterste hjørnet i rommet, og han fulgte etter henne.

Piken så på Smith Wigglesworth med et grusomt blikk og snerret: ”Hun er vår!”

Da sa Wigglesworth: ”Jeg er ikke kommet hit for å diskutere med dere, urene ånder. Kom ut av henne og slutt med å plage henne.” Og med et grusomt skrik fór tolv demoner ut av piken.

Piken ble straks klar over at hun ikke hadde klær på seg. Hun satte i et skrik og forsvant ut av rommet. Mennene skulle til å løpe etter henne, men Wigglesworth ropte dem tilbake og forklarte hva som hadde skjedd. Ti minutter senere hørte de at døren til et av soverommene gikk opp og igjen. Deretter hørte de lyden av lette fottrinn nedover trappen. Så gikk Wigglesworth ned og drakk te sammen med en far, en mor og en av de søteste pikene man kunne tenke seg – en pike som bare et kvarter før hadde vært vill og besatt.

Etter at han kom hjem, sa han til sin datter: ”Alice, det var et vidunderlig syn. Tenk så herlig Jesus er!”

Han venter på deg......

du trøkker i deg masse dritt
for å glømme livet ditt
smell på smell i åra di
fullstendig gitt opp å bli fri
glemt har du Hans gode fred
men veit du hvem du leiker med??

du vokste opp ved Kristi fot
men du havnet i kaos og rot
nå sitter du helt ødelagt igjen
fullstendig glemt din beste venn
visste du da hva som ville skje??
og hva din nye "venn" da bringte med??

godt gjemt bak psykiatriens murer
sitter du aleine og turer
biten du svelget på festen den gang
ga en badtrip som ble altfor lang
men det er sånne ting som kan skje
når du glemmer hvem du leiker med

Men i hjertet ditt så ligger det et savn
du vil tilbake til Herrens favn
så kom da, så kom da, før det blir natt
så får du igjen det du en gang har hatt
Han venter på deg, vil gi deg sin fred
og jage vekk de venner som du en gang leika med

www.barekristian.no

Et sterkt budskap fra Herren!! les selv..

21.Sept.kom disse ordene til meg; jeg "noterte" på mobilen så fort jeg kunne mens jeg gikk tur :) Først nå har jeg skjønt at jeg må dele det innpå her,for å nå frem til flest mulig kristne (og andre).
"Det skal komme tegn på jorden.Elver og hav skal bruse.Jeg skal vise tegn i sol og måne;ja se jeg er allerede i gang med å snu på det dere regner som normalt. Som nå en kvinne føder,kommer det tegn i hennes kropp om det forestående.Vær ikke UVITENDE;men GI AKT PÅ DEN LÆRE som blir gitt dere for å gi dere kunnskap om de siste dager.Jeg VIL IKKE dere skal være uvitende!
Med kraft og mektige gjerninger,skal dere gå ut og forkynne min frelse OG det å gi akt på tegn i tiden. BEGGE DELER HAR SINE MOTTAKERE,som trenger disse ord!

Jeg vil utruste dere til å gå fra seier til seier i denne innhøstningens tid,og dere skal i sannhet se at dere går i ferdiglagte gjerninger.Tror dere jeg sender dere før jeg har tråkket stiene? Nei,da visste dere ikke hvor dere skulle sette føttene,men nå blir veien åpenbaret for dere,steg for steg.
Seiersdagen er nær ! Jeg har hast, for nå er jeg i bevegelse."

Gud trenger oss alle til å gjøre det DU /JEG kan; Han trenger arbeidere ! Gud velsigne dere ♥
Av: Anne Sørensen Katla

Jeg må bare si Jesus TAKK !

Alt hadde blitt så håpløst for meg at jeg ikke øynet noen utvei. "Ta bare livet ditt ! " - lød den onde stemmen.

Og jeg åpnet meg for den tanken, og ble fanget av den...

Jeg bodde da hjemme hos en kamerat ogg hans mor - en kvinne som viste seg å være meget "religiøs". Min kamerat og jeg sov på samme rom, men moren hadde sitt soverom i andre enden av huset. En kveld vi gikk til ro, hadde jeg min "dose" tilgjengelig og klar. Jeg lå og vred meg i uutholdige kvaler, og da jeg ved 2-tiden var sikker på at de andre hadde sovnet, listet jeg meg lydløst opp i den mørke stuen og gikk bort til skapet hvor den dødelige dosen sto.

Med flasken i hånden, ble jeg stående noen øyeblikk. Prøvde å tenke klart.....

Jeg prøvde å besinne meg. Men all motstand i meg var brudt.

Jeg orket ikke mer.

Jeg løsnet korken på flasken og løftet den mot munnen.....I samme øyeblikk var det en eller annen som grep hånden min bakfra-og holdt den fast. Jeg snudde meg brått.

Der oppdager jeg en liten skikkelse; moren i huset !

_ Herren har sendt meg ! sier hun.- Jeg lå og sov da Jesus sa:

Anna, gå inn i stuen ! For gutten vil ta sitt liv. Si ham at jeg har en annen vei for ham !

Kan jeg da annet, kjære venn, enn bare å si TAKK JESUS !

B. Forsmo
Tlf: 042-20906
(1993)
Tro og fakta.

" Få meg til å gå, få meg til å gå ! "

Jeg har hatt en kvinne her i menigheten som alltid ba himmelens velsignelse ned over møtene.
Hun er en gammel kvinne men det er alltid en inspirasjon å ha henne tilstede. Men for 5 måneder siden falt hun og brakk lårbenet. Legen gipset benet, og etter 5 måneder fjernet de gipsen igjen. Men benet var ikke grodd skikkelig sammen, og så falt hun og brakk lårbenet på nytt.

Han tok meg med hjem til kvinnen som lå i sengen sin på høyre side av rommet. "Hvordan går det?"
Spurte jeg henne. Hun svarte: "De har gitt meg opp og sendt meg hjem.

Legene sa jeg var for gammel til at benene kunne gro sammen. Det er ikke noe grohold i benene og legene kan ikke gjøre noe mer mer for meg. De sa jeg må ligge til sengs resten av livet.

Jeg sa til henne: "tror du på Gud?"

Hun svarte: "Etter at du kom til Belfast, har troen øket. Om du vil be, så vil jeg tro. Jeg vet at ingen makt på jord kan få benstumpene til å gro sammen, men jeg vet også at ingenting er umulig for Gud "

Jeg sa: "Tror du at Han vil møte deg nå ? "
"Ja det gjør jeg svarte hun"

Det er stort å se at folk tror på Gud. Gud visste alt om benet og at det var brukket på to steder. Jeg sa til kvinnen:

"Når jeg ber, kommer noe til å skje."

Mannen hennes, som satt der, hadde vært bundet til stolen sin i fire år og kunne ikke gå ett eneste skritt. Han ropte:

" Jeg tror ikke ! Jeg vil ikke tro. Du får aldri meg til å tro! "

"Nei vel," sa jeg og la hendene på kona hans i den Herre Jesu navn.

I samme øyeblikk som hendene ble lagt på henne, gikk Guds kraftgjennom henne og hun ropte ut:

"Jeg er helbredet!"

Jeg sa: "Jeg vil ikke hjelpe deg å stå opp. Gud skal gjøre alt sammen !" Hun reiste seg og gikk opp og ned på golvet mens hun priste Gud.

Den gamle mannen var forskrekket over hva som var skjedd med kona og ropte :

" Få meg til å gå, få meg til å gå ! "

" Omvend deg, din gamle synder," sa jeg til ham, og han ropte:

" Herre du vet jeg ikke mente det jeg sa. Du vet jeg tror."

Jeg tror ikke han mente det jeg sa; i alle fall var Herren full av barmhjertighet. Om han gjemte på vår synd, ville det stått dårlig til med noen hver av oss.

Om vi er villige til å godta Guds betingelser, vil Gud alltid møte oss. Dersom vi tror er alt mulig.

Jeg la hendene på ha,, og kraften gikk rett gjennom den gamle mannen. benene fikk kraft til å bære kroppen for første gang på fire år, og han gikk opp og ned, ut og inn mens han sa:

" Å, hvor store ting Gud har gjort for oss ikveld !"

Fra boken: Alltid voksende tro, Smith Wigglesworth

Stemmen

Det er mer en 50 år siden. Jeg var nylig gift. Om vinteren var vi to mann som arbeidet på en grøft hvor det skulle legges en vannledning. Den frostfrie vinteren hjalp oss, så arbeidet gikk raskt fremover. Vi to som hadde påtatt oss arbeidet, ville gjerne ha god fortjeneste og arbeidet derfor hardt for å bli fort ferdige. Vi hadde allerede gravd en dyp, men smal grøft, og håpet å komme til endes med den før frosten satte inn. Vi brukte stillas under arbeidet. Den som stod nederst, skuffet jord opp til ham som arbeidet høyere oppe, for at han igjen kunne kaste den over grøften.

En morgen då jeg var alene på arbeidsstedet, gravde jeg på bunnen, mer enn fire meter under overflaten. For å komme raskt fremover hadde vi unnlatt å stemple opp sideveggene i grøften. Men hittil var alt gått bra. Mens jeg nå strevet og fikk opp skuffe etter skuffe med jord, var det som om jeg plutselig hørte en stemme som tydelig sa: Gå ut, gå opp. Jeg visste ikke hva det skulle bety, og gravde videre.

Men stemmen kom igjen, mer inntrengende og intens. Dette var uhyggelig. Jeg satte spaden fra meg og så meg om. Det var ingen åse. Enda en gang hørte jeg den advarende stemmen. Denne gang adlød jeg og gikk opp av grøften. Knapt var jeg kommet opp før jorden på begge sider raste ned og fylte grøften der hvor jeg hadde stått for et øyeblikk siden. Den advarende stemme hadde bevart meg fra å bli levende begravd. Guds engel hadde våket over meg.

Richard Schmitz
Englenes tjeneste,
utgitt på Nomi Forlag 1963