Vekket om natten !

Da jeg var liten gutt, hendte det ofte at far reiste langt bort på fiske om vinteren. Vi yngste søsken fikk da ligge i fars seng sammen med mor, og dette var stor stas. En natt midt på vinteren ble vi vekket av at mor tullet oss inn i ulltepper og bar oss ut i snøen. Da hun gikk gjennom kjøkkenet, så vi at torvkassen sto i lys lue og ilden som slikket oppover veggen hadde fått godt tak i tapetet.
Mor overlot oss til våre eldre søsken, mens hun selv sprang inn med vannbøtter i hendene for å slukke brannen. Det var forferdelig spennende og vi barna glemte rent at vi frøs så vi hakket tenner. Etter noen minutter hadde mor maktet å bli herre over ilden, og det var en forvirret men hjerteglad barneflokk som tumlet inn på soverommet igjen. At det luktet litt røyk og damp gjorde ikke noe, for vi hadde jo mor og hun maktet alt.



Siden fortalte mor at hun den natten var blitt vekket ved at en mannsstemme ropte navnet hennes. Hun ble rent forferdet og grunnet på hvem det kunne være. Hadde noen brutt seg inn i huset på denne tiden, tro? Hun hadde jo låst alle dører så forsvarlig, og dessuten var jo de voksne mennene på fiske nå.



Hun kledde på seg i en fart for å undersøke hva dette kunne være. Og da hun kom ut i kjøkkenet, fikk hun altså svaret. Der var ikke noe menneske å se, bare flammene som slikket opp over veggen. Hun forsto nå at det måtte ha vært en Herrens engel som hadde vekket henne for å berge oss fra å brenne inne og miste vår kjære barndomsheim.

Anaton Strand

I storm og stille ved nordkalotten

Sambåndets Forlag 1967