Engelen gikk rett gjennom kjøkkenveggen

Lydja Filtvedt (72) fra Tomter var bare åtte år da hun så en engel på tunet hjemme. Stemoren hennes var innlagt på Rikshospitalet, der ingen trodde hun ville overleve. Den kvelden Lydia så engelen, ble stemoren hennes helbredet.



- Jeg var minst av fire søsken. Da jeg var 11 måneder, døde moren vår av hjernehinnebetennelse. Seks år senere giftet far seg på nytt. Jeg begynte snart å kalle stemoren min for mor.Da de hadde vært gift i vel et år, skulle mor føde deres første barn. Men det var harde bud, for mor hadde ikke gått til kontroll. To måneder før tiden fikk hun krampe, og ble sendt til Rikshospitalet i hui og hast. Der fikk hun årebetennelse og fire blodpropper og ble liggende på sykehuset i tre måneder. Mors liv hang i en tynn tråd. Reidar, den eldste broren min, syntes det var fælt at far skulle miste henne også.

- Nei da, Reidar. Jesus er ikke så stygg. Han tar ikke to, sa jeg med en åtte-årings overbevisning. På sykehuset opplevde mor en stemme i sitt indre. - Endog fra døden kan jeg reise deg opp, sa stemmen. Da begynte mor å prise Gud. Sykesøstrene som hørte henne, ble forskrekket.



- Ta det med ro, nå kommer snart Jesus og henter deg, sa de. Til faren min ringte de og sa at han måtte komme hvis han ville se mor i live. Mor spurte sykesøstrene om de kunne få tak i en som kunne salve og be for henne. Det gikk ikke lenge før Oskar Halvorsen kom og ba for henne. Vi ungene ble alene igjen på gården mens far dro inn på sykehuset for å være sammen med mor. Jeg pleide å leke mest med Eva, søsteren min, som var halvannet år eldre enn jeg. Vi hang sammen. støtt. Ofte lekte vi at vi holdt møter sammen, og byttet på å være predikant og menighet. Den som var predikant, sto alltid på en stol og talte. Leken avsluttet vi med bønnemøte på kne. Denne spesielle dagen bestemte Eva at vi skulle leke skole. Eva ville være Frøken, så jeg måtte være klassen. Når det var friminutt måtte jeg gå ut. Det skulle være slik som på skolen.



Jeg sa jeg ikke ville, for det var både mørkt og kaldt ute. Men Eva ville ikke høre på det øret. Det skulle være ordentlig. Da jeg kom ut fikk jeg se noe som jeg aldri siden har glemt. En engel kom gående mot meg på tunet. Den var på størrelse med en voksen person, hadde hvite klær og vinger på ryggen. Jeg kan ikke huske annet enn at den hadde gult hår. Engelen sa ingenting, men gikk inn i huset vårt rett gjennom kjøkkenveggen.



Jeg skyndte meg inn igjen og opp i annen etasje til Eva. Eva syntes jeg var litt stille da jeg kom opp, men etter hvert fortalte jeg hva jeg hadde sett. Selv om det er mange år siden, kan jeg fortsatt se engelen for meg. Et sånt syn glemmer man aldri! Samme kveld jeg så engelen ble mor helbredet. Da legevisitten kom innom henne dagen etter, sa de: - Vi må innrømme at her har det skjedd et under.

Engelen min
av Christine Kristoffersen,
utgitt på Lunde Forlag