Ved en annen anledning tok Wigglesworth toget fra Bradford til London. Han fant seg en plass i et hjørne av kupeen. Etter hvert kom det fem andre og satte seg i samme kupe. Sin vane tro tok han fram sitt nytestamente og begynte å lese og be stille. Han sa ikke et ord til sine medpassasjerer. Da de var omtrent fem mil fra London, gikk han en tur på toalettet.
Da han var på vei tilbake til kupeen, møtte han mannen som hadde sittet ved siden av ham. Han sa: ”Jeg skjønner ikke hva det var, men da jeg satt ved siden av deg, ble jeg grepet av en grusom frykt. Jeg var redd for at jeg skulle dø. Hva var det?”
Da sa Wigglesworth: ”Bli med inn i kupeen igjen.” Der sa alle de andre at de hadde opplevd den samme følelsen. Han forklarte dem da om syndenød og veien til frelse. Til slutt bøyde alle kne i kupeen og tok i mot Herren.
Wigglesworth virket på denne måten ved flere anledninger. Han levde for muligheter som disse, og han så et potensiale i alle mennesker han møtte. Han visste når han skulle snakke til folk, eller når han skulle være stille og vente på at Den Hellige Ånd først skulle gjøre sin gjerning. Han bar overbevisningen med seg, men han hadde også en medlidenhet som man bokstavelig talt kunne føle. For å kunne være en effektiv sjelevinner, noe Wigglesworth virkelig var, er det viktig å ha begge disse egenskapene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar