Hildes vitnesbyrd !

Jeg heter da Hilde og vil gjerne fortelle litt om veien til mitt store valg...det å bli frelst.

Jeg har alltid hatt en tro i mitt hjerte, men livet har bydd på mange utfordringer/fristelser...og ble mange år ute på ville veier før Jesus virkelig banket på min dør.

Jeg ble født og delvis vokst opp i Hønefoss...med en far som drakk ofte og mye krangling og festing. På skolen ble jeg mobbet mye og følte en veldig ensomhet inni meg. Følte jeg aldri var bra nok og sto som regel alltid ved det faste treet mitt. Så på alle som lekte og hadde det morro...ønsket bare noen skulle komme til meg og spørre skal vi leke...allerede på den tiden begynte jeg å tenke hvorfor måtte jeg bli til...hadde bare lyst rømme langt vekk fra alt.

Hjemme var det bare festing uansett og pappas apetitt på kvinner hjalp ikke det heller.
Til slutt endte det med mye skulking og gikk så som så i timene. Ble oxo kjent med ei jente etterhvert som viste seg nesten å være nabon min. Vi ble som to erteris og var sammen omtrent hver dag.Ikke skjønte jeg att jeg bare ble utnyttet...men var tross alt bedre enn være hjemme uansett. Etter hvert begynte vi henge på ungdomsklubb og med de populære gutta. Allerede da banket Jesus på i mitt hjerte...men jeg var langt fra klar. Så da jeg var ti år kom den vonde beskjeden om att mamma og pappa sku skille seg. Og det betydde att jeg, min bror og mamma skulle flytte fra Hønefoss. Og til Eidsfoss...det var utrolig tungt og ble mye styr ut av det hele. 

Når jeg tenker i dag...så er jeg veldig glad for att vi flyttet derifra. Så begynte jeg på ny skole og ble ikke no bedre der. Mer mobbing og mer ensomhet...og ga egentlig blaffen i hele skolen. Dårlige karakterer og spilte ofte syk bare for å slippe skolen. Jeg fikk oxo extrastøtte te ett par fag...med andre ord ble jeg hentet i klasserommet og tatt inn på ett annet. Og følte meg rett og slett bare dum...hjalp ikke akkuratt att andre minnet meg på det heller. Samt det att pappa kom flyttende etter te Eidsfoss...og mamma og pappa flyttet samnen i et hus. Men ble langt fra no bedre, og gjorde alt for å slippe å være hjemme.

Så kom man på ungdomsskolen og der fikk jeg den store interesse for bla gutter og festing. Husker dem arrangerte fester på skolen, vel å merke alkoholfrie...men vi hadde da folk te å kjøpe øl te oss vi. Bare den lille rusen av en øl...det føltes så godt. Glemte sjenertheten litt og ja,alt føltes bare kult og tøft. Samt ble kjent med en fyr på de festene som viste seg å være meget populær. Og hvor kult var ikke det lissom...selv om det oxo bare var ren utnyttelse. Men denne gangen var det sexuell utnyttelse...det å bytte sex mot armekrok og nærhet. Følte att noen likte meg, men han gjorde jo egentlig ikke det...var kroppen min han likte. Og da var jeg i gang...slik fortsatte det sex og alkohol og den rusen ble bare sterkere og sterkere.

Jeg flytte hjemmefra da jeg var 16...og da var jeg voksen ja. Ingen bestemte over meg lenger. Ikke viste jeg att det var starten på ett mareritt...flytta sammen med en fyr forlova meg og varte rundt to tre år tesammen.,I løpet av de årene ble jeg helt psyka ned, gikk med selvmordstanker og endte,en tur innom krisesenteret i Drammen. Men ble ikke der lenge...jeg trang da ikke hjelp, og satan lurte meg tebake te han fyren og sånn holdt det på. Alt ble bare en vane te slutt...kroppen min var kun ett kjøttstøkke bruk og kast og alkoholen ga en deilig rus. Der og da...og sakte men sikkert begynte nervene å bygge seg opp.Sov lite og kjente selvmordstankene ble skummelt sterke. 

Men en dag greide jeg rive meg løs fra det forholdet og jeg vet med handa på hjertet att det klarte jeg ikke alene. Jesus var med meg hele veien...men jeg fortsatte med mitt og gikk lengre og lengre mot stupet. Jeg ga egentlig bare blaffen i alt...droppa skoler, prøvde jobber men holdt aldri lenge. Jeg bare levde der og da og tok det som det kom. Og ble mange kosevenner rundt omkring....ble en sånn rus på en måte det oxo som alkoholen..bare måtte kjenne nærhet. Etter sexen var det enten beine avgårde og få ut tårer...elller krype seg sammen i fosterstilling og kun føle seg skitten. Dette varte i mange år og mistet meg selv fullstendig. Jeg endte opp i flere forhold, men var for rastløs te att det varte så lenge...jeg savna rusen jeg levde på , ble avhengig på en måte. Kjeda meg fort da jeg kom i forhold...så kom den dagen da min far døde av kreft i 2003 og da havna jeg skremmende langt nede.

Alt bare raste sammen og ble mye festing på by...ikke minst extra sterkt behov for gutter. Følte jeg bare,ga opp alt og tårer bare fossa på dag som natt. Alikevel klarte jeg ikke gi opp...på den tiden kjente jeg troen ble sterkere og var en kamp inni meg. Men satan hadde fortsatt overtaket...jeg var langt fra vanskelig å overtale te alt som var galt. Jeg gikk så langt att jeg prøvde stoff en gang...men det var kun den ene gangen. Var i forhold da oxo og ble kjendt med ei som gikk på dette hver dag...og en kveld vi sku på byn i Fredrikstad falt jeg for fristelsen. Var no "pepper" vi sniffa inn i nesa...og husker jeg ble livredd utpå kvelden.,Begynte kaldsvette, hjertebank, alt gikk så fort og begynte se tåkete. Og verre ble det utover natta...og ringte legevakta på morran. Aldri vært så livredd i hele mitt liv..Og da ba heg i stilhet. Og etter den gangen har jeg aldri rørt no stoff! Men suget etter aljohol og sex fortsatte og ble bare mer og mer tappa for,energi. Jeg ville så gjerne endre meg starte ett nytt liv men klarte ikke...hadde ikje krefter.

Så reiste jeg te Nord og begynte jobbe der. Så det som en fin rømningsvei, men ble langt fra kvitt problemene for det. Havnet på sykehus te slutt med blødende magesår og angstanfall. Men jeg tok det ikje alvorlig og fortsatte mitt vanlige løp. Innte det året jeg fylte 30. Da skjeddet det...En kveld i Drøbak satt jeg og løste kryssord..så kjente jeg no veldig brenbende følelse i kroppen. Tårene rant og rant og jeg begynte be sånn helt uten vidre...så skrev jeg sms te ei att nå ville jeg ta imot jesus av hele mitt hjerte og ville døpes. Og litt etter var datoen allerede satt...jeg,var redd men kjente samtidig,en indre ro.

Og,suget etter alkohol forsvant. Og nu liker jeg ikke,alkohol i det hele,tatt...blir kvalm bare av lukta. Og fått ett annet syn på kroppen min. Sliter fortsatt med angst...men vet att jeg en,dag vil bli løst fra det og Sobrillen...nu har jeg med meg Jesus i mitt hjerte og han vil lede meg. 

Når jeg tenker tebake...så tenker jeg att jeg att rart jeg har overlevd. Hver gang jeg følte meg helt nede, så var det noe,som ga meg krefter...takk Jesus for att du aldri ga meg opp! Nu er det se fremover, leve med Jesus og ingenting vil få meg tebake te mitt gamle liv. Uansett hvor store fristelsene er...ALT makter jeg i ham som gjør meg sterk!