søndag 25. desember 2011

- En troskamp...og " MANNAKORN "

Min far var ca 40 år da han ble innlagt på sykehuset. Legene erklærte at han hadde kort tid igjen å leve. Drevet av sin dype nød, tok mor med seg det lille skrinet med " mannakorn " og gikk opp til ham. Så gjorde hun noe underlig - ut fra en helt spontan innskytelse: Hun tok skrinet med mannakorn og tømte det ut over sengen hans, idet hun sa: - Nå må du ta et Herren ord ! Og far trakk et kort.



Det var dette fra Joh. Åp. 1,18: Frykt ikke ! Jeg er den første og den siste og den levende : og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.



Skriftstedet gjorde sterkt inntrykk på min far. Men som så ofte, prøvde sjelefienden å så tvil i hans sjel: - Mon tro om det virkelig var Herren som hadde gitt ham dette ordet ? Var det ikke bare en tilfeldighet ?



I sin dype nød, ristet han mannakorn-skrinet igjen og tok et kort påny. Med tårefylte øyne ser han at han har trukket presis det samme ordet ! Og far lovet sin Herre og Frelser.



Imidlertid - atter en gang ble far overfalt av tvilens onde anfektelser. Legens dom og livets alvor var ingen lett byrde. Atter en gang rystet far skrinet med mannakorn - idet han ropte til Herren. Og for tredje gang trakk han - det samme ordet !



Det skulle vært interessant å vite hvor store sjansene var for at dette " bare var tilfeldigheter! " For far skapte denne trefoldige stadfestelsen guddommelig overbevisning. Han stod opp fra sykesengen og forlot sykehuset - og var helbredet nog frisk, til største undring for både legene og ellers alle kjente...



R.Møller

Tro og Fakta 3-96


2 kommentarer:

  1. Det här med mannakorn har väglett mig många gånger...Herren har talat rakt in i situationer,genom Sitt Ord!!!...Detta var ett underbart vittnesbörd att få ta del av!!! Tack och Kram!!!

    SvarSlett
  2. Det var flott å lese dette.
    Skulle jeg Gud har talt direkte inn i mitt liv gjennom sitt ord ville det fylt en bok.

    Når det gjelder mannakorn har jeg bare en erfaring med det. Til gjengjeld var den så kraftig at jeg sank rett i kne.

    Det hadde seg slik at jeg var langt nede. Jeg skal ikke prøve å forklare. LA meg nøye meg med fortelle at jeg på grunn av omstendighetene i min livssituasjon var slik at jeg søkte meg til Oaseuka som foregikk i byen akkurat den uken. Jeg fant hvile der blant alle de troende var Guds Ånd slik til stede at jeg fikk kjenne på litt fred.

    Den siste kvelden jeg var der ble jeg oppmerksom på noe de kalte bønnevandringstelt. Det var en korridor laget av grønne teltduker. På veggene var det hengt opp forskjellige oppbyggelige bibelvers.

    Mot slutten av korridoren ble jeg oppmerksom på en mannakrukke. Krukken var ganske stor og inneholdt nok tusenvis av bibelvers.

    Jeg fikk lyst til å trekke et mannakorn. Jeg følte likesom at Herren hadde noe å si meg.

    Som du kanskje vet så kjenner også djevelen skriften. Så han brukte et et gudsord mot meg for å forsøke å få meg fra å trekke. Han sa nemlig "Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve. Du skal ikke be om tegn." Imidlertid setter sannheten fri og når jeg tenkte jeg om så visste jeg at jeg ikke var ute etter å sette Herren på prøve, - og heller ikke be om tegn.

    Jeg hadde fått lysten til å trekke et mannakorn fordi jeg har tro og tillitt til Herre og at hvis Han ville si meg noe med rene ord så formår Han også og legge det i min hånd.

    I tillit trakk jeg, - og leste.

    "Mitt hjerte hamrer, kraften svikter,
    selv mine øynes lys er borte."
    Salme 38:11

    DA jeg leste de ordene sank jeg øyeblikkelig i kne.
    Gud så min situasjon.

    Jeg klarte ikke kontrollere gråten. Jeg hulket.

    Litt lengre frem fra der jeg hadde sunket ned på kne stod det et kors. Jeg hadde ikke sett det før. Det var like høyt som en mann. Av tre.

    Et par meter før korset lå det en en liten haug stener. Forskjellige størrelse. Ingen helt små. Noen knyttneve store - andre kanskje også litt større.

    Når jeg så frem mot korset så jeg at det også lå stener rett ved foten av korset.

    Jeg gikk bort til de første stenene og plukket opp en. Jeg bar den de få skrittene bort til korset. Der knelte jeg og la fra meg stenen.

    Det er mer enn tretti år siden jeg som ateist ble troende da jeg leste Guds Ord.

    Jeg har fått erfare at Gud aldri svikter. Jeg har fått erfare mirakler.

    19 Herren er nær hos dem
    som har et nedbrutt hjerte,
    og han frelser dem
    som har en knust ånd.

    SAlme 34:19

    SvarSlett