Vitnesbyrd av Lisbeth Mørch

Jeg er født i Drammen og oppvokst hos min mor de fleste år av min barndom og ungdomstid. Så langt tilbake jeg kan huske har jeg hatt en gudstro, og fra allerede barnsben av, så diktet jeg min egen bønn til Gud som jeg ba hver eneste kveld før jeg skulle legge meg, og jeg hadde sett på TV at noen kristne mennesker "korset seg", så jeg gjorde det samme etter at jeg hadde bedt min oppdiktede bønn. Jeg er ikke oppvokst i noen kristen familie, jeg kan bare huske at jeg var den føste i min familie som ble frelst og det var aldri snakk om Jesus hjemme hos oss. Allikevel var jeg bare 3 år gammel da jeg satt utenfor huset å lekte i en sandkasse vi hadde der. Min mor satt inne sammen med bestemor, som lå kreftsyk og veldig dårlig på sofaen hjemme. Bestemor hadde fryktelige smerter i magen pga kreften.

Plutselig går jeg fra sandkassen og inn til bestemor og mamma, og jeg la den lille hånda mi på magen til bestemor og sa følgende: "Du skal ikke være redd, mor, for Jesus passer på deg", og så gikk jeg tilbake til sandkassen å lekte videre. Min bestemor kunne fortelle at smerten i magen ble borte når jeg la hånda mi på henne, og hun ble frelst før hun døde av kreftsykdommen. Men tilbake til min "faste bønn"..Jeg husker godt hvor den oppstod. Barna som hadde blitt døpt som babyer ble invitert til kirken i 6- år's alderen for å motta kirkeboka. Det var en barnebok med bilder som jeg likte veldig godt og den dag i dag kan jeg huske at jeg følte en spesiell følelse i kirken, en høytidelighet. Så jeg lagde meg fra da av en bønn som jeg ba fra denne alderen og frem til jeg var 20 år. Hver kveld og uansett om jeg var ( senere i livet) sanseløst full når jeg la meg, og jeg tegnet korset over meg selv. Bønnen lyder sånn:Kjære Gud, takk for far, takk for mor, takk for bestefar, takk for bestemor, takk for tante, onkel, Kim, søster og bror.

Takk for hele verden, kjære Jesus' min, alltid er jeg din. Amen. ( Etterhvert fikk jeg min første sønn, Simen og flettet hans navn også inn i bønnen min)Så man kan si at jeg i gjennom hele livet har hatt en Gudstro. Da jeg var 16-17 år bodde jeg hjemme hos min onkel og tante i Drammen. En dag på skolen kom det noen fra Filadelfia i Drammen, og blant dem var en ung mann som het Tom Fhami. De vitnet om Jesus i kristendomstimen vår og inviterte noen av oss til å komme til Filadelfia på møte noen dager senere. Jeg reiste hjem til tante og onkel og fortalte hva vi hadde opplevd på skolen og sa at jeg kom til å reise til Filadelfia helgen etter. De sa at dette var greit. Og som sagt, så gjort. Sammen med ei venninne tok vi bussen til Drammen og deltok på møtet i Filadelfia. De ba for oss der, og jeg var berørt. Så reiste jeg da hjem igjen og fortalte hvor fint det hadde vært der på møtet og tante og onkel ble så sint. De sa at de hadde latt meg få dra fordi de ikke var redd for at jeg ville "gå på sånn tull", men at jeg nå ikke fikk gå der lenger. Og jeg dro heller ikke flere ganger etter dette.

Noen år fulgte, hvor jeg etterhvert fikk smaken på bylivet og festing og på et tidspunkt tok det helt av. Jeg festet i alle helger og i mange ukedager og fikk nok etterhvert ikke det beste rykte man kunne få. Jeg var ganske voldsom av meg også og kom ofte ut for slosskamper, og jeg likte tilogmed å sloss. Det ga status. Jeg forstod etterhvert at jeg var på full fart utfor stupet, og min mor hadde tilogmed tilkalt familiens lege til å snakke med meg, fordi hun så at jeg drakk så mye og så ofte.

Jeg husker at jeg syntes både hun og legen var idioter og jeg sa vel også dette til dem. Men jeg forstod alikevel at jeg måtte gjøre noe, så jeg ringte til sesjon i Drammen og tenkte at jeg skulle søke meg ut i militæret for å komme meg unna problemene som begynte å bli store der hjemme, men da jeg hørte en mannstemme i andre enden av tlf-røret, sviktet motet og jeg la på røret. Så var jeg altså blitt 20-21 år og jeg kom i møte med Evageliesenteret for første gang. Det første møtet jeg var på var i Salen, Halden. Onkel Daniel var forstander der på denne tiden ( Daniel Karlsen) og jeg bodde hjemme hos han og kona hans, Solveig, i noen måneder. På møtet stod jeg på bakerste benk og hørte at folk talte i tunger og aggerte som "gale" og så var det nattverd og en mann kom rundt med brødbiter på et fat og noe å drikke, som han delte rundt til folk i benkeradene. Da han begynte å nærme seg meg, løp jeg ut av lokalet og gjemte meg på doen til jeg visste at han måtte ha blitt ferdig med runden der hvor jeg hadde sittet. Og så gikk jeg tilbake til møtet. Mannen stod der og ventet ved plassen min og irritert tok jeg i mot brødet og saften han bød meg. Etter møtet var over sa jeg: "Jeg kommer ALDRI til å bli en del av denne galskapen.Bare et par uker ble jeg alikevel en del av denne "galskapen"..Jeg satt hjemme hos Onkel Daniel, som var en fantastisk varm person og han snakket ustanselig om Jesus.

Jeg fortalte han at jeg ikke turte å gå frem til forbønn for å bli frelst, så en ettermiddag satt vi i stua hans og "planla" morgendags møte og hvordan jeg skulle bli frelst. Onkel Daniel skulle si "stikkordet" og vinke meg frem, og jeg skulle gå frem som svar på dette, og vi gjorde akkurat som planlagt, og jeg ble frelst. Jeg kjente ingenting, ingen sterke følelser eller noen forandring, men ble fortalt at jeg alikevel var frelst og da trodde jeg på det.De sterke følelsene kom ikke før omlag 2 måneder etter at jeg hadde blitt frelst. Det var dåp i bassenget på Østerbo Evangeliesenter og Ludvig var der. Jeg husker han sa noe slik: " Du må jo bli døpt du, vet du, og gå foran med et godt eksempel"..

Og alle som kjente Ludvig, vet hvor full av kjærlighet han var, så jeg lot meg døpe.. Jeg var fortsatt veldig sjenert i forhold til dette med å være i sentrum for oppmerksomhet på denne måten, men lot meg overtale, for da Ludvig så på meg med de brune,snille øynene sine, så kunne jeg jo ikke si nei. Sammen med flere andre ble jeg døpt, og i møtet etter dåpshandlingen, ble alle dåpskandidatene kalt frem til forbønn og vi knelte ned ved noen stoler. Ludvig, onkel Daniel og Kisa ( søster av Daniel og Ludvig) var blant noen av de som ba for oss. Da turen kom til meg, kjente jeg at en av de la hånda si på hodet mitt og ba, og der og da skjedde det noe. Det var som om hele meg eksploderte i en ubeskrivelig kjærlighet og det var en sånn styrke i det at jeg som ikke en gang turte å lukke øynene mine å be sammen med andre ( av frykt for å se rar ut), ropte ut med lungers kraft. Det var som om noen vred om på en volumknapp inne i meg og lyden bare økte i styrke. Og det var en kraft som gikk fra hodet og helt ned i tærne som voldsomme bølger.

Etterpå fikk jeg vite at dette var åndsdåpen, og det lignet ikke på noen andre "følelser" jeg noen gang hadde kjent. Jeg ble forandret der og da! Husker at jeg løp til et toalett i nærheten for å se meg selv i speilet, for jeg var sikker på at dette jeg hadde opplved måtte være synlig på utsiden, og jeg syntes selv at øynene mine var blitt lysere og at de var blitt "levende". Og de som gjerne vil finne andre årsaker til hva dette var, kan godt prøve på det. Jeg visste ikke en gang hva åndsdåpen var, men fikk oppleve både dåp i vann og dåpen i den Hellige Ånd på en og samme dag med bare noen timer i mellom.

Siden den gang har jeg vært aktiv i tjeneste i en periode og jeg har også opplevd å gå ut av tjeneste, men troen min har aldri endret seg, og jeg bærer Jesus i hjertet og vil gjøre det til min siste dag. For jeg har smakt og kjent at Herren er GOD!!